10. november 1911 - Sauen

Sauen,
i hvilestilling

Det hadde sett skummelt ut den dagen for 100 år og 3 dager sida i dag da mannen stakk noe hardt og kaldt inn på hodet til Lussi og gjorde noe slik at det kom en høy lyd. Den deilige, vakre Lussi blei så slapp og tung med en gang. Hun rørte seg ikke, og mennene bare bar henne med seg og stilte seg over henne med kniver litt lengre borte. Han løfta snuten og ulte litt. Likte ikke dette noe særlig.

De hadde ikke kjørt langt den dagen før dette skjedde. Det lukta så godt av Lussi den morgenen og han og de to bestekameratene hans ville så gjerne over i spannet hennes for å snuse på henne. De fire hadde vært bestevenner og ledere i flokken de siste månedene og hadde mye moro sammen når de ikke måtte jobbe. Men nå var det klart for noe som var ekstra moro, det var det den lukta betydde, og det var så deilig, og så vanskelig å konsentrere seg om jobben. Mennene med svepene likte ikke dette, det visste de jo, men det var så deilig og fristende, ikke til å motstå.

Da de kjørte igjen, var ikke Lussi med. Hun lå på toppen av varden de hadde bygd. Men lukta var like sterk, hvis ikke sterkere, og han og kameratene ville helst være igjen. Men svepene fortalte noe annet, og snart var det mange kilometer mellom dem. Men det hang stadig en svak eim igjen i lufta etter Lussi, om det så bare var av minnet.

For 100 år sida i dag hadde de slått leir igjen, og alle var løst fra seletøyet og kunne gå fritt. Været hadde vært dårlig fra morgenen av den dagen, men ut på ettermiddagen løya det, og sola kom fram. Mennene kom ut av teltet og aktiviserte seg med forskjellige ting. Der stakk Roald og Oscar av gårde på ski og blei fort små og luktsvake av avstanden. De gikk i samme retning som de kom fra dagen før, den retningen der Lussi lå og lukta så deilig og fristende. Han reiste seg og ga signal til Karenius og Schwartz. «Kom!»

De var ikke seine og det bar nordover i ei fart. Svisj, så hadde de tatt igjen de to mennene oppe ved den siste varden de hadde bygd, og var forbi. Kilometerne føyk unna som en vind, og det tok bare noen timer under midnattsola å tilbakelegge den strekningen de hadde brukt tre dager på med de tunge sledene bak seg. Hva de fant der, er det kanskje ikke noen vits i å gå nærmere innpå.