12. november 1911 - Martin Tranmæl

–Da tar vi votering!
Møtet i den trønderske samorganisasjonen hadde vært stormfullt, men han hadde inntrykk av at flertallet var helt på hans side, og var sikker på at resolusjonen ville bli vedtatt.

Fagopposisjonen av 1911 vil ta den raskeste veien over isen
for å nå målet: «Det nye samfund». LO-leder Ole O. Lian fraråder
fordi isen er usikker.
Fra vittighetsbladet Vepsen. Foto: Nilssen, Jens R.
Lånt fra www.frifagbevegelse.no

Det hadde også vært et stormfullt år for fagbevegelsen både her hjemme i Norge og i utlandet. Fire år tidligere hadde jern- og metallarbeiderne for første gang fått til avtalefesta lønninger. Men avtalen gikk over fire år, og da den skulle reforhandles, hadde prisene gått opp med 10 %. Arbeidsgiverne var ikke innstilt på å indeksregulere lønningene, og trua med lockout. Den sentrale ledelsen bøyde av, men gruvearbeiderne gikk til streik, og lockouten var et faktum. 32000 arbeidere blei satt på porten, og konflikten blei ikke løst før regjeringa greip inn og megla ved stortingsrepresentantene Magnus Halvorsen fra Frisinnede Venstre og sogneprest Alfred Eriksen, en av Arbeiderpartiets 11 representater. Det magre resultatet var ett øres lønnsøkning, på folkemunne kalt presteøret.

Langt mer hell hadde de med seg de streikende i England. Disse streikene hadde han vært intimt vitne til på reportasjereisa tidligere på høsten for avisa han skreiv i, Ny Tid, og registrert at de streikende var støtta av en sterk nasjonal organisasjon, sympatiserende foreninger i samme bransje og av organiserte boikotter, sabotasjer og obstruksjoner. Det så ut til at sjølve staten var på vaklende føtter, registrerte han fornøyd i notatene sine. Dessuten blei det ikke inngått årelange avtaler som bandt lønningene mens prisene steig og fratok arbeiderne muligheten til å søke politisk innflytelse i avtaleperioden. For å finne en ny vei framover for den norske fagbevegelsen, hadde han derfor for 100 år sida i dag satt opp følgende resolusjonsforslag til votering i den trønderske samorganisasjonen:

At organisasjonsarbeidet legges på et mer revolusjonært grunnlag enn før, og at:

«A 1) De skriftlige bindende overenskomstene avskaffes. 2) Forsikringsvesenet sløifes.

B 1) Som kampmidler benyttes i første rekke: 1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje. 6) Kooperasjon.

C Organisasjonsformene endres derhen: 1) At Landsorganisasjonen gjøres til det sentrale. Fellesnevneren. 2) Denne inndeles i departementer svarende til de store industrier, altså industriforbund. 3) Der opprettes lokale samorganisasjoner som blant annet ivaretar den lokale agitasjon og gis innflytelse på fastsettelsen av arbeidsvilkårene.»

Resolusjonen blei vedtatt, og Fagopposisjonen av 1911 var et faktum.