16. november 1911 - Irving Berlin

Han lå der svøpt i et ullteppe og så på flammene. Han var 5 år og lå der på veien svøpt i et ullteppe og så på de gule, grådige, slikkende flammene. Han så på flammene og på mor og far som sto der, på alle søskna hans som sto og satt der og gråt der på veien og så på flammene som åt familiens hjem, som time for time åt hjemmet sakte, sakte ned til grunnen, familien som sto og satt og gråt gjennom natta time etter time inntil morgenen da det var ingenting igjen, ingenting igjen. Ingenting å gjøre.

Det var det eneste minnet han hadde igjen fra barndommen hjemme i Russland, alt annet hadde han glemt. Inkludert den dramatiske flukten rett etter som kunne fylt en roman i seg sjøl, og som førte dem hit til Amerika, håpets og mulighetenes land, lik så mange andre av deres forfulgte rase.

Håp og muligheter ja, sant å si hadde han bevist det. Den amerikanske drømmen, eller det som siden skulle bli kjent som den, hadde han oppfylt, oppfylt til fulle.

Men før det kom så langt, hadde han skaffa seg andre minner som satt like hardt som brannpogromen i 5-årsalderen. Han var født som Izrail Isidor Moisejevitsj Bejlin, men da de kom til New York, skreiv de det som Israel Isidore Baline. Faren hadde forsørga familien som kantor ved synagogen i hjembyen, men fant ikke noen stabil inntektsgivende jobb her i Amerika, og Izrail eller Izzy som de kalte han, slutta på skolen i 8-årsalderen for å gå på gata og selge aviser. Alle måtte bidra skulle endene møtes.

En kveld sto han fjetra og så på en båt som skulle til Kina. Et land langt vekke, kanskje et bedre land enn dette? Så fjetra var han at han ikke var oppmerksom på krana som dreiv og sveiva rundt der på pirkanten, og med ett sveiva den slik at han lå i sjøen og kava for å komme seg opp. En gang klarte han det, men så sank han under igjen. En gang til klarte han å kave seg opp, men gikk under nok en gang. Så kom det folk til og dro han opp. Folk som det støkk i da de så at den lille neven til fattiggutten fortsatt etter all kavinga tviholdt på de 5 centa han hadde tjent på avisrunda si den dagen.

Faren døde da han var 13, og det gjorde ikke situasjonen enklere for den store familien. Fortvilt over hvor lite han hadde å bidra med, rømte han hjemmefra før det var gått et år og blei gatebarn. Nettene tilbrakte han mye i herbergene som hadde skutt opp for å huse andre løse eksistenser lik han sjøl, som det myldra av i millionbyen. Det var ikke herberger prega av omsorg og kjærlighet, heller strenghet, vondord, pryl og unevnelige ting.

Av faren hadde han lært å synge, og som avisgutt oppdaga han at det kunne vanke noen ekstra slanter hvis han sang noen av de populære balladene han hørte fra barene og restaurantene på avisrundene sine. Derfor hadde han erklært til mora at han hadde som ambisjon å bli syngende kelner på en slik restaurant. Nå tilbrakte han kveldene mye sammen med ungdomsgjenger som oppsøkte barer og restauranter for å underholde med sang i håp om at gjestene ville tilgodese dem med noen slanter.

På ei av disse rundene blei han oppdaga av impresarioen Tony Pastor, som ga han en jobb i varietehallen sin. Og som 18-åring klarte han å oppfylle barndomsdrømmen sin om å bli syngende kelner. Han jobba på Pelham Café i Chinatown, serverte drinker og framførte populære låter, ofte i egne parodiske versjoner. På fritida lærte han seg å spille piano, og forsøkte å skrive sine egne sanger. Den første han fikk utgitt, den 12. oktober 1907, var «Marie From Sunny Italy». Dessverre hadde trykkeriet gjort en feil, slik at navnet til tekstforfatteren (komponisten var den faste pianisten i klubben) hadde blitt til «I. Berlin». Vel vel, det var kanskje like greit.

Den sangen innbrakte han den nette sum av 37 cent, og han innså at han måtte skrive masse skulle det bli noe levebrød av det. Mellom 1907 og 1911 utga han flere hundre, ingen veit eksakt hvor mange, og skaffa seg en pen liten ekstrainntekt ved sida av kelnerjobben. Han komponerte også sine egne melodier nå, og fikk hjelp til å skrive dem ned, siden han ikke kunne noter.

Så slo suksessen plutselig til. Han hadde jo drømt om det, men at det skulle slå til i den grad hadde han aldri tenkt seg. Og så med den sangen, som han ikke hadde tiltrudd noe særlig. Nå dansa de etter den ikke bare i New York og Chicago, men i Paris og London, for ikke å snakke om Berlin. Kanskje til og med Moskva. Stockholm, Roma, Lisboa, de var helt ville etter den. Teatertrupper konkurrerte om å få framføre den og reiste land og strand rundt med den. Den hadde ikke bare vært hans eget gjennombrudd, den hadde vært et gjennombrudd for amerikansk musikk rundt om i verden, starten på en ny eksportindustri.

Alt dette var vel og bra. Men han tjente jo ikke et rødt øre på det. Det han tjente på var notene, som han paradoksalt nok aldri hadde lært seg verken å lese eller skrive sjøl. Og for hvert ark som blei solgt drypp det noen cent inn på kontoen hans, som hadde vokst seg svær og tjukk det siste året. Uten at det hadde virka inn på livsstilen hans. Han hadde stadig de samme vennene, skapte seg ikke med glorete klær eller tjukk gullenke dinglende på magen slik som andre pengefolk. Ikke hadde han tenkt å gi seg med sangskrivinga heller, tross at han gjerne kunne gjort det. Han satt og bladde i copyrightdokumentene for den nyeste sangen sin, som han hadde fått registrert for 100 år sida i dag. Han hadde gode forhåpninger til den, den var liksom mer ‘riktig’ enn den store suksessen hans. Men at den skulle gjøre det like bra, var vel nesten for mye å drømme om.

Se også: http://www.benandbrad.com/alexander.html