Giuseppina Maria Gasparetti tok det skrikende barnebarnet på fanget og begynte å rense det stygge skrubbsåret han hadde på kneet samtidig som hun leste verset hun hadde lært av oldemora si som lita jente for mer enn et halvt århundre sida. At det skulle være noe galt eller feil med det hun gjorde, tenkte hun ikke på, tross at hun hadde hørt mer enn en gang at det var tåpelig gammal overtru. Og hun tenkte slett ikke på at hvis hun hadde vist fram denne kunsten bare 300 år tidligere, ville veien til bålet vært kort.
Over hodet til Giuseppina Maria Gasparetti falt det en skygge i ettermiddagssola. Skyggen av en merkelig konstruksjon som det også sto sju andre av der i myrlandskapet i Coltano like ved Pisa der etruskerne en gang herska. Et tårn i blankt metall, satt opp av en av det 20. århundrets store trollmenn, en som hadde hatt enda kortere vei til bålet hvis han hadde vist fram kunstene sine tre hundre år tidligere. Men i dette århundret kom det i stedet konger og øste anerkjennelse og æresbevisninger over trollmennene. Sjølveste Vittorio Emmanuele hadde dukka opp der tidlig på morgenen for 100 år sida i dag for å velsigne åpninga av den nye stasjonen med sitt nærvær. Det var sannelig ei opplyst tid man levde i.
 |
| Coltano, fra http://www.gb4imd.org.uk/coltano,.htm |
 |
| Marconistasjonen i Coltano, fra http://www.angolodipasqua.it/?p=432 |
Samtidig la ei gruppe inuiter ut på en fangstferd vel vitende om at de ikke skulle se familiene sine igjen på flere dager. I norske hjem satte familiefedrene seg til om kveldene med avisene sine mens mødrene satt og strikka, kanskje med ei bok i fanget, og ungene leika på gulvet med kattene eller andre morsomme ting. Og nede i Antarktis holdt noen modige menn på med å søke en vei gjennom et vilt fjellandskap opp på et polplatå, uforstyrra av verdens fortredeligheter. Alt var som før. Ennå.
 |
| Irsk-italieneren Guglielmo Marconi, fra Wikimedia Commons |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar