28. november 1911 - Charles Seymour «Silas» Wright

Chinaman og Wright,
fra www.freezeframe.ac.uk

Charles Seymour Wright var kanskje den ved sida av Tryggve Gran som var best tilpassa polare forhold av ekspedisjons- deltakerne til Scott, født og oppvokst som han var i Toronto i det fjerne og kalde Canada. Attpå til hadde han i ungdommen frivillig oppsøkt ekstremforhold på flere kano- og mineralekspedisjoner i de arktiske ødemarkene nord i landet, riktignok da om sommeren. I motsetning til Atkinson, som nå i fire dager hadde vært nødt til å dra sleden sin sjøl, hadde han fortsatt ponnien sin i live, men Chinaman, eller Altrincham som han hadde blitt døpt av elevene på Seaman’s Moss School i Altrincham, som hadde sponsa han, hadde lenge vært regna for en av de to svakeste ponniene på sørpolsturen ved sida av Jehu, som nå bokstavelig talt hadde gått i hundene. De siste dagene hadde Wright og Chinaman fått selskap i fortroppen, de langsomste ekspedisjonsdeltakerne, av den vittige iren Patrick Keohane med Jimmy Pigg, en av de to ponniene som overlevde depotlegginga sist sommer, da seks av dem strøyk med og man blei stående igjen med de ti som de hadde starta ekspedisjonen med nå i vår. Sammen med dem gikk også Teddy Evans, ekpedisjonens nestleder, og William Lashly, som sammen dro på en av de tidligere motoriserte sledene, og Atkinson, som altså dro sin egen. Day og Hooper hadde blitt sendt hjem den 25, etter å ha satt igjen sin egen motorslede.

Wright var fysikeren på ekspedisjonen. Han hadde tatt eksamen ved Universitetet i Toronto på studier av ei gjennomtrengende atmosfærisk stråling, som vi i dag kaller kosmiske stråler, og fikk stipend for å jobbe med strålene ved det berømte Cavendish-laboratoriet ved universitetet i Cambridge. I 1909 traff han Douglas Mawson, som nettopp hadde overlevd Shackletons mislykte sørpolsekspedisjon, og fant ut at sånne sørpolsekspedisjoner måtte være akkurat noe for han. Han blei først avvist som en av 8000 søkere, men da han troppa opp hos Scott i London sammen med Mawson etter å ha fotgått de 95 kilometerne fra Cambridge, fikk han plassen. På denne ekspedisjonen hadde han veid og målt breis, snø og sjøis og hadde også studert magnetisme, tyngdekraft og sørlys. Han bestemte seg tidlig for å spesialisere seg på glasiologi, for å slippe å sitte fengsla i hytta med magnetometre og sånt mens de andre koste seg på tur. Og Scott sa ja takk. Glasiologer kunne det fort bli bruk for på disse kantene.

Men ikke en gang Wright koste seg med de forholda de hadde hatt på marsjen for hundre år sida i dag og i går. Da de brøyt leir kvart over tre den morgenen, lava det ned med snø og blåste en sur sørlig bris, det som på engelsk heter blizzard (og kalles snøstorm av dårlige norske oversettere). Det var rundt 20 kuldegrader, og den sure sønnavinden og den piskende snøen beit hardt i udekte hudpartier. Over fem timer marsjerte de gjennom dette, og Chinaman sleit hardt. Det andre partiet med Scott tok dem igjen før lunsj ved halv nitida. Været så da ut til å lette litt, men snart var det like tjukt igjen. Barometeret lå rekordlavt, føret var tungt, og de hadde en serie beinharde skavler å forsere.

Den sure vinden snudde mot sørøst. Chinaman hadde det ikke godt, og hang etter hvis han ikke fikk hjelp. Wright var bekymra. Nesten 150 km igjen til breen, og bare fire fôrsekker igjen. Bikkjene til Meares hadde levd på Jehu i fire dager, men nå var det bare rester igjen.

Utpå ettermiddagen slo de leir for dagen. Og han visste at han sto for tur, men kvidde seg i det lengste. Så ikke været litt lettere ut? Han holdt unnselig i grimen. Dyret bare sto der og pusta våt damp, hengende med hodet. Møtte ikke blikket hans. Så snudde han og marsjerte dem tungt noen skritt bakover i sporet, ut av umiddelbar hørevidde. Pistolen hang i handa hans.