30. november 1911 - Oscar Wisting

Oscar Wisting, fra
www.webmotell.no/travellersclub

Brua virka solid. Men en kunne aldri vite for sikkert. Han hadde kjørt over dusinvis av slike snøbruer de siste ukene, og hver gang blinka minnet til i bakhuet om uhellet til Bjaaland allerede den tredje dagen på polferden, da både han, bikkjene og sledan nær blei slukt av et bånnlaust svelg. Forsiktig lirka han bikkjene og sledan utpå, skritt for skritt. Det gikk bra, den så ut til å holde. På hver side stirra han ned i et gap som øverst var klart blått, så stadig mørkere til alt blei sugd bort i et ugjennomtrengelig svart mørke nede i dypet. Det var fjetrende. Men han fikk se til å ko... så blei det brått så lett med det samme. Alt styrta og han sviva rundt og rundt nedover i mørket, rundt og rundt, bikkjer og slede virvla i svart tomhet, endeløst, endeløst...

Oscar Wisting våkna med et sett. Ja vel ja. Jo, det kunne godt endt slik på den snøbrua dagen før. Hvis den hadde holdt ett sekund lengre, kunne han vært for langt utpå til å klare seg. Men han hadde vært forsiktig nok, han hadde vært kjapp nok i vendinga, og han hadde bikkjene på parti med seg. Han hadde klart seg.

Utafor teltet var det en strålende morgen. Stor kontrast til det grå, tåkete byge- og vindværet de hadde hatt siden Slaktern. De befant seg midt i et fjellmassiv, høye topper på flere kanter. I går hadde alle ekspedisjonsdeltakerne fått navna sine på hvert av 4 fjell som lå i ei gruppe rett framfor dem. Oscar blunka gemyttlig til Oscar Wistings topp. Bak disse fire kneiste en kjempe som hadde fått navn etter Thorvald Nilsen, en annen ekspedisjonsdeltaker som hadde blitt etterlatt hjemme i Framheim. Høyda var 4500 meter, det høyeste fjellet de hadde sett her nede, og et syn for guder, med alpine topper i de merkeligste fasonger og lysende hvite breer styrtende ned over sidene. Helmer Hanssens fjell hadde en eiendommelig fasong, avrunda topp med en isbre øverst som var så oppsprukken at den likna ei tornekrone, et umiskjennelig landemerke.

Leiren lå i 2600 meters høyde, bredden var 86º21'S. Den lå midt inne i en bre som de måtte krysse, en grusomt forvitra, oppsprukken bre som hadde fått navnet Faens bre. Iallfall hadde den blitt omtalt med dette navnet opptil flere ganger under de første forsøka på å navigere seg vei gjennom den dagen før. Og en portal, 2 meter brei, i en rygg midt oppe på breen, fikk navnet Helvetesporten. Før de tok fatt på breen dagen før hadde de bygd et nytt depot for å lette sledene.

For hundre år sida i dag blei det et eneste strev med prøving og feiling for å krysse dette forrevne monsteret av en bre, og da dagen var omme, lå de bare 15 km nærmere polen. Men utsikten var praktfull. Sola sto i vest og spilte over fjellsidene, der svart, naken stein sto i brå kontrast til hvit snø, blå skygger og det rødgylne skjæret fra den lave sola. Du kunne sitte lenge taust og beundre synet, et syn som kunne være lønn nok for alt strevet den dagen. Høyda var 2650 meter. I det fjerne heva enda høyere fjell seg mot nordøst, en kjede som så ut til å være sine 6500 meter på det meste.

En tilfredsstillende dag tross alt. Strak var ikke veien videre sørover heller, slik det så ut for, men bedre enn dagens terreng burde det være iallfall.