8. november 1911 - Sam Eyde

–Jeg fant, jeg fant!
Han fant så mye rart han askeladden som sto med lommeur og fulgte sekundviseren rundt urskiva det siste minuttet før produksjonsstart i ovnshuset i den nybygde telemarksbyen Rjukan for 100 år sida i dag. Så ga han signalet, bryterne blei slått om og ovnene begynte å danne lysbuer mellom to elektroder for å varme opp lufta til 3000 grader slik at den fikk et innhold på 4,4 % nitrogenoksyd (NO), som blei oksydert til nitrogendioksyd (NO₂), som så reagerte med vann til salpetersyre (3 NO₂ + H₂O = 2 HNO₃ + NO) i et syretårn. Prosessen som skulle gjøre Norge til et rikt land, og Chile til et fattig, var i gang.

Prosessen, som Oscar Mathisen hadde kopiert tegningene til, var uhyre kraftkrevende, men det geniale var at de som eide fabrikken også eide det nybygde kraftverket på Vemork lengre oppe i dalen, slik at man i prinsippet ganske enkelt kunne ta den krafta man trengte. Regnskapsmessig var det riktignok ikke så enkelt. Siden investeringene her oppe var i størrelsesorden med nasjonalbudsjettet, trengte til og med askeladden utenlandsk kapital, og den nye nasjonen var ikke innstilt på å la utenlandske investorer kjøpe opp den nyvunne suvereniteten sin. Derfor var selskapet som tok seg av kraftproduksjonen helt norsk, mens produksjonen og logistikken var fordelt på andre selskap med tunge svenske, tyske og franske interesser. Men det var jo ikke noe i veien for at selskap som ikke var konkurrenter, men venner, kunne treffe høyst gemyttlige avtaler med hverandre. (Iallfall så lenge konkurranselovgivninga, i den grad den i det hele tatt eksisterte, var forholdsvis enkel å omgås med.)

Konsesjonsproblemet var også grunnen til at det var umulig å transportere kraft fra Vemork ned til Notodden slik askeladden opprinnelig hadde tenkt. Men hvorfor da ikke bygge en ny fabrikk ved kraftverket og en helt ny by til arbeiderne helt fra grunnen av? Galskap. Men lønnsom galskap, og den norske askeladden var ikke den som lot seg stoppe av hva andre mente var normalt og riktig. Noen folkefiende hadde han heller ikke blitt, det viste mottakelsen han hadde fått på Notodden da han var gjeninnsatt som prosjektleder etter å ha utmanøvrert tyskerne. Han kunne tørke ei tåre bare ved tanken.

Heller ikke de han fortrengte da han kjøpte opp fossen og gårdene i Vestfjorddalen for å bygge byen der gården Såheim hadde stått, regna han som en fiende. De var rikelig kompensert, og dessuten var de sjøl egentlig industripionerer, ettersom Rjukanfossen og den majestetiske Gaustatoppen var Norges første industrielt utnytta turistattraksjoner. Og de var attraktive nok. Nasjonalromantiske malere som Flintoe og J.C. Dahl hadde brukt opp tube etter tube på dem, og Den norske turistforeningen bygde den første hytta si her. Hotell Rjukan, som ga navn til den seinere byen, var utstyrt med tennisbane, biljardsalong helt på kanten av fossestupet og en dynamo som opplyste fossen om nettene. På gjestelista var det flust med lorder, baroner og andre pengesekker fra alle verdens kanter.

Nå var det slutt på alt dette. Norges vakreste foss, dermed en av verdens vakreste, lå i rør, og den idylliske dalen var asfaltert, elektrifisert og full av sammenraska slusk og ramp fra alle kriker og kroker av landet. De fullt ferdige kommunikasjonene som turismen hadde skapt, hadde blitt dens bane, et signal om den nye tida der natur skulle vike for kultur og teknikk, og den nye økonomien der sekundærnæringene skulle overta etter de primære og skape verdi for landet. Rjukanfossen var ikke borte, mente askeladden. Den var bare satt til å gjøre nyttig arbeid for menneskene.