24. november 1911 - Jehu

Jehu hadde ikke noen anelse om at han var gitt av Joseph Foster Stackhouse. Faktisk var alle ponniene, hundene, soveposene, sledene og telta på ekspedisjonen gaver fra skoler, andre institusjoner eller privatpersoner. Ikke slik å forstå at de kom drassende til Scott med de forskjellige tinga da han skulle ut på ekspedisjonen, de hadde bare fulgt oppfordringa om å vise interesse for å bidra til ekspedisjonen og så fått tilsendt regninga for de forskjellige ponniene, bikkjene, soveposene, telta og sledene. Så Jehu (eller «Snooker King» som giveren hadde kalt han) hadde aldri møtt Joseph Foster Stackhouse, og mannskapet på HMS Invincible, som hadde gitt ekspedisjonen «Invincible II», sleden han gikk og dro på (og en til), hadde aldri sett den med mindre de hadde tatt et spesielt initativ for å oppsøke Scott mens han var i ferd med å utruste ekspedisjonen sin, de bare var i besittelse av bevis på at de hadde bidratt til den. Likeså var soveposen til Edward Atkinson, føreren til Jehu, gitt av King Edward VI Grammar School i Louth, Lincolnshire, etter eget sigende en av landets eldste skoler.

Jehu hadde heller ikke noen anelse om hva som venta han denne dagen for hundre år sida i dag, da han etter at de hadde slått leir blei leid noen skritt tilbake i sporet av den kjære Edward, føreren hans, som hadde stelt og fora han og gitt han vennlige klapp samt andre, mindre vennlige kjærtegn, som det hadde blitt stadig mer av de siste dagene etter hvert som det blei vanskeligere og vanskeligere å dra. Tre dager før hadde de tatt igjen motorsledepartiet til Day, som nå hadde begge motorene ute av drift og hadde slått seg til for å vente på dem ved depotet på 80º32'S. Siden det hadde Day og de tre andre i partiet gått ut hver dag i første pulje, sammen med dem, han og Chinaman, de to svakeste av de 10 overlevende ponniene.

Hvis Jehu kunne sagt meninga si, ville han stemt for å gå om dagene i stedet for nettene. Riktignok var det  bedre å hvile når det var varmt enn når det var kaldt, men forskjellen var ikke så stor, iallfall når været var godt. Derimot var det atskillig lettere å dra om dagen når sola sto høyt enn om natta når den ikke ga fra seg så mye varme. De siste dagene hadde han vært helt gåen når nattas arbeid var unnagjort, og det var ikke noe moro å starte igjen når de skulle videre neste ettermiddag. Det banka og verka i samtlige sener og muskler, og hvert skritt, særlig i starten, var ei eneste plage.

Denne dagen var det heldigvis litt lettere føre enn det hadde vært for det meste i det siste. Det var litt mildere og glattere, og ikke så mye skare som før. Og han blei litt ivrig da Edward kom og leide han tilbake i sporet deres igjen. Det betydde at de kom nærmere den gode og varme stallen på Cape Evans. En gang måtte jo denne lange og fæle turen bli ferdig. De kunne jo ikke holde på sånn i all evighet. Det skulle bli så godt å stå i stall og hvile og bli varm og god igjen.

Edward hadde leid han et godt stykke bort fra leiren nå, og lydene fra den hadde blitt fjerne og utydelige. Så stoppa de. Den kjære Edward ga seg til å klappe han på halsen og hodet, og han nikka og humra fornøyd. Men han hadde noe rart i handa. Noe blankt og kaldt. Og det var noe rart i blikket hans. Han lurte på hva det var for noe. Så det ut som om det rant noe væske fra øyet hans? Så løfta vennen Edward det blanke. Og Jehus lidelser var over.