torsdag 17. november 2011

17. november 1911 - Olav Bjaaland

Land! Rart å ha land under beina igjen etter 14 måneders flakking på snø og is. Olav Bjaaland og Kaptein (altså Roald Amundsen) satt et lite bel og nøyt kjensla av fast grunn etter dagens skitur for å sondere terrenget foran oppstiginga på Axel Heiberg-breen (oppkalt etter en av sponsorene til ekspedisjonen), den store kneika de måtte bestige før de var oppe på polplatået. Kaptein hadde kalt den vesle toppen de satt på for Bettytoppen, etter barnepika han hadde hatt siden 2-årsalderen, som nå var ansatt som husholderske hos han. Noen ordentlig fjelltopp var det ikke, bare ei ur som stakk opp av isen og snøen. Det var blank holke rundt den, så det var tydelig det hadde vært smelting når været var på det varmeste.

De siste dagene hadde terrenget blitt stadig mer kupert, og de hadde lagt 85-gradersdepotet dagen før på toppen av en åsrygg. For hundre år sida i dag hadde de først en ganske djup dal å krysse, så en til. Oppoverbakkene var uvante, og det var hett med sola rett i ryggen. Men bak den siste åsryggen jevna landskapet seg ut og strakte seg slett og fint opp mot breen. Det så ut til å være et ideelt sted for oppstiginga.

Resten av dagen hadde de brukt på ompakking og rekognosering. De la igjen mat for 30 dager i et nytt depot. Da var det 60 dagers forsyninger igjen, som burde holde når man tok hensyn til stigninga og andre uforutsette hindringer. Hele laget var med på rekognoseringsturen, som var anstrengende for de fleste etter at de stort sett bare hadde snørekjørt til nå i det flate barriereterrenget. De gikk 9 km og kom opp i 600 meters høyde, 350 over det siste depotet. Alt så tilfredsstillende ut, jevnt og uten sprekker.

Nedover igjen gikk det friskt. Vind og kontinuerlig frost hadde preparert alpinløypa perfekt. Det var da han og Amundsen svingte av for å ta en avstikker til Bettytoppen at Bjaaland fikk dagens pussige opplevelse. Som morgedøl og holmenkollvinner hadde han ingen problemer med å ta en elegant telemarksving da han skulle bremse opp foran den lille fjellknatten. Så hører han et brak bak seg og skimter i øyekroken Kaptein rullende nedover skråningen med ski og staver sprikende til alle kanter. Raskt snur han seg vekk for at sjefen ikke skal vite at han er observert i denne ydmykende posisjonen. Men Amundsen er raskt oppe igjen og bremser opp ved sida av han med en lett henslengt kommentar, «Man glemmer jo ikke så lett gamle kunster!» Telemarkingen ler litt, men bare med øya. Smilet røper ingenting.

Bikkjene hadde levd lenge på bare pemmikan nå, og begynte å bli grådig sultne. Pisker, reimer eller stropper som ikke lå under kontinuerlig tilsyn gikk ned på høykant, og sledene måtte graves ned hver natt. Men snart skulle de få smake kjøtt igjen. Det var ikke mer enn 438 kg hundepemmikan igjen, og det betydde at man ikke kunne bruke alle de 42 som var igjen i mer enn 8 dager, som ventelig ville være nok til oppstiginga. Det var enkel matematikk. Enkel matematikk var det også at det bare lå pemmikan til 12 hunder i de depota de hadde lagt ned for hver grad de passerte de siste dagene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar