onsdag 14. desember 2011

14. desember 1911 - Vår alles Roald Amundsen

Flagget planta, 14. desember 1911
Fra Roald Amundsen, Opdagelsesreiser
Innspurten. Alt hadde gått så lett den dagen. Mennene var fulle av krefter, og bikkjene gjorde det de kunne. Kilometerne fløy unna, tross at føret var litt skralt her og der. Over dem kretsa sola, først på en tindrende blå himmel, over den hvite snøen, med det røde teltet i bakgrunnen. Så bak et skydekke. Ved middagstid gjorde de holdt uten å få tatt noen observasjoner, men distansehjula viste 89º 53'. Det siste strekket hadde de tatt i ett. Blei det speida etter noe der framme? En svart prikk kanskje, som skulle vokse seg større og røpe et engelsk flagg? Ja, kanskje det. Men alt var bare hvit, blank vidde, og omsider viste distansehjula at de 7 kvartmilene var til ende. «Holdt!» blei det ropt. Omtrent i kor.

Derfor sto de nå her, for 100 år sida i dag, og folda ut flagget, som smalt i den friske sørøsten, nei, jeg mener nordvesten, eller opps, det spilte visst ikke så mye rolle her. Alle 5 hadde henda på stanga da den blei bora ned i den harde snøen. «Så planter vi deg, du kjære flagg, på sørpolen, og gir sletta som den ligger på navnet Kong Haakon den sjuendes vidde.»

At de ikke sto eksakt på polpunktet var noe de alle var klar over, rimeligvis. Tross alt hadde de jo ikke noe som sto i geostasjonær bane og ga dem posisjonen på nærmeste millimeter. Ved midnatt blei det også tatt en solhøyde som viste at bredda var 89º 56'. Derfor var det også planlagt å sirkle inn leirplassen i en radius på 10 kvartmil (altså 18,5 km) med tre varder der det skulle legges ned en pose med beskjed om leirposisjonen, merka med et stort firkanta flagg av mørkt vindtøy. Meiene blei tatt av sledene her for å bruke dem som stenger til disse flagga.

Her var det også planlagt å gi bikkjene et velfortjent festmåltid, siden antallet skulle reduseres fra 18 til 16 og antall sleder fra 3 til 2. Men Majoren, et av dyra til Wisting, spolerte dette litt da han rømte den 7., samme dag som rekorden til Shackleton blei slått. Han blei aldri sett igjen. Hangla hadde han gjort de siste dagene før, så det kan hende han skjønte hvilken vei det bar. Han hadde jo sett nok de siste par månedene til å kunne trekke sine konklusjoner.

Derfor var det bare Helge som blei ofra denne dagen, ei av de snilleste og flinkeste bikkjene til Hanssen. Men han hadde slitt seg ut og pekte seg klart som den svakeste denne gangen. Hanssen var gladere i Helge enn i noen av de andre bikkjene sine, men visste hva som måtte til. Et hardt slag i skallen, så var det gjort. Ikke lenge etter var det bare tenna og halen som var igjen.

Samtidig, godt og vel 6 grader lengre nord, hadde Scott en av sine bedre dager. Været var godt, mennene hadde blitt mer vant med å klatre i breen med sledene på slep, og den djupe nysnøen hadde begynt å bli grunnere og hardere. Da de slo leir samme dag, oppe i nærmere 700 meters høyde, var det snaut 30 cm ned til hard is, mot det doble kvelden før. Temperaturen lå rundt −10.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar