Dolganzımza todar-la mеn
Tos-la çüzün malımaynı
Dorukturza bayıır-la mеn
Når jeg vandrer i skogen min
vil jeg alltid være tilfreds
for skogen min er rik
på dyr og alt jeg trenger.
Han kunne saktens istemme Tooruktug dolgay tañdım, guvernør Gombu-Dorzju, der han sto i det romslige guvernørkontoret sitt og dikterte en petisjon til den russiske grenseinspektøren i Usinsk. Han blei regna som den fremste av de fremste i Tannu Uriankhai, og skogene hans var ikke få. Det var også derfor han hadde fått overlatt jobben som guvernør for Qing-dynastiet. Men for hundre år sida i dag var det ganske åpenbart at dynastiet hadde sett sine beste dager. Og tilstandene var enda lovløsere enn de pleide.
Tuva-territoriet var på en måte russernes California. Området blei innlemma i Kina på 1700-tallet, like etter at Qing-keiserne hadde erobra det mongolske naboriket i sør. Det var bebodd av lamaistiske og sjamanistiske nomader i nær slekt med mongolene (og angivelig nærmere slekt med de nordamerikanske indianerne enn noen andre). Men dynastiet hadde aldri brydd seg med å håndheve noe særlig autoritet her oppe og stort sett lot de provinsen seile sin egen sjø. Fra 1838 begynte det å dukke opp russiske gullgravere, bønder, flyktninger fra sibirske straffeleirer og raskolniki, religiøse avvikere som lengta etter et land isolert bak høye fjell der de ikke var utsatt for myrderier fordi de ville synge halleluja to ganger i stedet for tre under nattverden.
Etter pekingkonvensjonen av 1860, som åpna Kina for utenlandsk handel, fulgte det også kremmere, som var lokka av de fantastiske prisene de kunne få av de innfødte for russiske industri- og håndverksprodukter. Snart blei konkurransen hardere, og man måtte ty til tøffere metoder for å tyne de siste skillingene ut av lokalbefolkninga. Særskilt ille blei det da kineserne begynte å konkurrere i 1902, etter å ha oppheva forbudet mot å drive handel her i de nordlige provinsene. Flere og flere kom i gjeld til kremmerne og måtte betale rentene ut av feflokkene, livsgrunnlaget sitt.
Da Mongolia erklærte seg sjølstendig den 1. desember, begynte guvernøren og de andre stormennene i Tuva å diskutere om de skulle gjøre det samme. Noe måtte iallfall gjøres, for folk hadde begynt å ta loven i sine egne hender og plyndra og brente kinesiske butikker. De fleste var for å legge landet inn under det åndelige lederskapet til bogd gegen Agvaanluvsantsjoydsjindanzanvaantsjigbalsambuu, den åttende jebtsundamba khutuktu, som hadde blitt kåra til keiser i Mongolia. Men guvernør Gombu-Dorzju ville noe annet.
«Tannu Uriankhai er fra i dag å regne som en uavhengig stat,» erklærte han, uten diskusjonspartnernes vitende, «og jeg, Gombu-Dorzju, har æren av å være valgt til statens leder.» Som guvernør hadde han i og for seg makt til å erklære landet uavhengig. Å velge seg sjøl som statsleder hadde han saktens makt til også, så han hadde vel orda i behold på en måte. Han fortsatte: «Da det kan være overhengende fare for at Kina vil ta landet tilbake med makt, anmoder jeg Dem herved om å gjøre hva De kan for å bevirke at det snarest blir satt inn russiske tropper for å beskytte landet, og ikke minst de russiske medborgerne som bor i det.»
Det var gjort. Brevet blei undertegna, tørka, bretta sammen og forsegla, men ikke påsatt frimerke. Sekretæren forsvant ut av rommet med det og overleverte det til kureren, som salte hesten og snart var på vei ut i vintermørket i det nye, uavhengige landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar