fredag 17. februar 2012

16. februar 1912 - Edgar Evans igjen, men ikke mer


Han hadde ikke tid for historier og blomstrende eder lenger, ja, han kunne ikke huske at han hadde dratt ei eneste skrøne siden de snudde, nei, han måtte bare henge med, bruke all energien han hadde igjen til å henge med. Ikke tenke, bare henge med, han orka ikke å tenke, måtte bare henge med, henge med. Ei ski fram der, en stav der, så neste ski, neste stav, så neste ski, neste stav, så neste...

– Hvordan føler du deg i dag, hadde kapteinen spurt da de skulle starte.
– Jo, takk, bare bra, svarte han, som alltid. Hva tok de han for, liksom? Han hadde gått på de samme rasjonene som disse småtassene siden de starta i begynnelsen av november, og begynte å føle seg konstant sulten etter noen dager. Etter noen uker følte han seg uthungra. Nå følte han ingenting. Ingenting bortsett fra den sviende brannen i hendene, ansiktet, i hver muskel i hele kroppen og den evinnelige dunkinga som ikke ville holde opp og som hindra han i å tenke, føle noe eller være noe, han måtte bare henge med, ei ski fram der, en stav, så neste ski, neste stav, neste og neste.

Slik hadde det vært. Men nå pressa det seg fram. Han måtte finne på ett eller annet. Men hva? Stroppene.
– Stroppene, sa han. Ansiktene, de fire andre ansiktene snudde seg, åtte øyer mønstra han, ikke alle like vennlige.
– De sitter feil. Vent litt.
Han fikk hvile. Dundringa, den evinnelige dundringa dempa seg litt og hodet blei en anelse klarere. Han fikk hvile fra den lidelsen det hadde blitt å sette det ene beinet foran det andre ei kort stund. Han trengte det, det fikk ikke hjelpe, han trengte det.

Snøen falt tett rundt dem, så tett at fjella på hver side av breen blei viska ut og bare kunne anes som bleike skygger når bygene minka litt innimellom. De lave nedbørsskyene lå tungt over landskapet og fløyt sakte mot sørøst. Under dem lå isen kilometertjukk i den gamle dalen der skogen for uante evigheter siden hadde vokst tett og frodig, full av viltre insekter og krypdyr. Rundt dem strakte det frosne, døde landskapet seg i dagsmarsj etter dagsmarsj, for mange dagsmarsjer. Oppunder himmelen flaksa den røde dragen et par ganger med de stutte, flikete vingene sine og vifta olmt med den pilskarpe halen. Den åpna kjeften og spydde en flom av eiter og flammende svovel. Men det hjalp ikke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar