19. februar 1912 - Tom Crean

Is fada an réim a léig mé léi ó inné 'dtí inniu,
Trasna sléibhte go ndeachas léi, fé sheolta ar muir;
An éirne is chaith mé 'léim í, cé gur mór é an sruth;
'S bhí ceol téad ar gach taobh díom is mo Róisín Dubh.

Lang var veien jeg reiste med henne fra i går til i dag.
Over fjell gikk jeg med henne, under seil på det vide havet.
Jeg hoppa over Erne tross at flommen gikk stri.
Og jeg hørte harpeklangen fra begge sider sammen med den lille mørke rosa mi.

Tom Crean var av den typen som satte snadda i kjeften, beit tenna sammen rundt munnstykket og gjorde det som skulle gjøres, uansett hvor vanskelig eller ubehagelig det var. Og han hadde hatt henne med seg under seil over det vide havet, over fjell kledd av is og snø, over frosne, livløse vidder herja av isnende snøstormer, det grønne flagget med den gylne harpa. Hun hadde stått på sleden hans da han hadde egen slede og ponni på turen sørover, nå lå hun under de tjukke klærne hans og bidro til å varme han mens han underkasta den sterke kroppen sin den største prøvelsen den hadde vært ute for til nå.

To ganger hadde han felt tårer på denne ekspedisjonen. Første gang da Scott hadde sendt han hjem foran den siste etappa av ferden mot sørpolen. Han kunne ikke skjønne hva kapteinen hadde ment han hadde gjort som tilsa at han ikke fortjente å være med til polpunktet, og han kunne ikke skjønne hvordan disse stakkars engelskmennene skulle greie seg med bare en waliser og en skotte til hjelp, sjøl om de var sterke og flinke begge to. Å sette fot på polen med den æra og den gleda som fulgte med var noe han hadde ment at han hadde hatt gode sjanser til å oppleve. Men tapet av den sjansen var ikke det han felte tårer for, å nei, det var fordi den kjære lille mørke rosa hans ikke skulle være med til det store hvite målet. Det var meningsløst, det var ikke fair, men det var virkeligheten, slik den var.

Andre gang var da løytnant Evans falt sammen for 8 dager sida da de endelig nådde fram til det store depotet, og de trudde han hadde dødd. Det hadde blitt en krevende tilbaketur etter at de tok farvel med Scott og polpartiet den 4. januar. Sporet etter dem var forholdsvis lett å følge tilbake i begynnelsen, men etter noen dager mista de det og kom på villstrå. De kom i tidsnød og fikk proviantmangel. Til slutt fant de breen, men da sto de på kanten av en 600 meter høy skrent med stygt oppbrukken is som virka umulig å forsere. Likevel – etter alt å dømme ville de spare tre dager på det i forhold til å gå omveien rundt til et mer farbart sted, og det kunne være livsviktig med den proviantsituasjonen de hadde.

– La oss ake ned, foreslo Evans.
Crean protesterte. – Kaptein Scott ville aldri gjort noe så vanvittig.

Men løytnantens ord var lov, de satte seg på sleden og fikk seg en aketur som Georg Hackl neppe ville misunt dem, rutsjende i vill fart mellom halvt hundre meter breie sprekker og blokker store som hus før det endte brått mot en liten forhøyning nede på breen der sleden velta og kasta dem av, fullstendig uskadd bortsett fra at de fine vindbuksene til Crean var i laser.

Men etter noen dager på breen hadde løytnanten vist de første tegna på sjukdommen som forverra seg dag for dag og endte med kollaps da de nådde fram til depotet på 79º 29' S. Han sto overfor det første og siste tilfellet av ordrenekt i hele offiserskarriera si da Lashly og Crean lasta han opp på sleden og begynte å marsjere nordover med han tross de mest bestemte ordre om å etterlate han der ved depotet. Det var en marsj som tok på kreftene, som de også hadde brukt rikelig av på de 2000 kilometerne de hadde marsjert dag for dag siden begynnelsen av november. Marsjen endte sju dager seinere ved Corner Camp, for hundre år sida i går. Der var det folketomt, som de hadde frykta, og ingen forsyninger, som de hadde frykta enda mer. Det var på det nærmeste slutt på provianten, og det var fortsatt 4 dager igjen til Hut Point med det tempoet de hadde holdt til nå, det neste stedet det kunne være mulighet for å treffe på folk. Det var bare en ting å gjøre, sende den sterkeste av dem i forveien uten bør, mens den andre fikk være igjen og passe på Evans. Og den sterkeste var Tom Crean.

Med tre kjeks og to sjokoladestenger som proviant la han ut på den fem og ei halv mil lange marsjen, omtrent som fra Oslo til Drammen, men det var ikke asfalterte veier og hjulgående kjøretøy han hadde til rådighet. Evans trudde de la han i grava da de putta han i teltet, alvorlige og sorgfulle i minene. Så var det av gårde. Det var en sneglemarsj i forhold til hva han hadde klart hvis han hadde vært uthvilt og velernært, men han satte nå opp det beste tempoet han kunne, ikke bare for å skaffe hjelp så fort som mulig, men også fordi det var ting som tyda på at det var uvær i vente. En storm her ute nå, så svekka som han var og uten verken telt eller sovepose, det ville helt sikkert bety slutten, både for han og de to andre som var avhengige av han.

Det var kaldt, det var surt, og løypeprepareringa var under enhver kritikk. Men han arbeida seg gjennom det som han hadde arbeida seg gjennom verdas sju hav og fem kontinenter pluss dette sjette her som han hadde tråkka igjennom nesten fra ende til annen. Han fikk nok av tid til å tenke på den ensomme marsjen, og hvis han tenkte, tenkte han nok på gården ved Annascaul i county Kerry der han hadde vokst opp med ni søsken, og på en annen ensom marsj av omtrent tilsvarende lengde og like dårlig utrusta med proviant, da faren hadde skjelt han huden full fordi han hadde slept kuene inn på kålåkeren og han kasta fra seg det han hadde i henda og dro hjemmefra på flekken. Ved å juge på alderen hadde 15-åringen fått seg plass på ei skute som lå ved den lokale britiske flåtestasjonen, og Royal Navy hadde vært arbeidsgiveren hans siden.

Etter å ha gått i ni timer unte han seg en hvil samt en sjokolade og et par kjeks, og det smakte som manna fra himmelen. Men han kunne ikke hvile lenge, for det så stadig styggere ut på himmelen. Heldigvis var nettene ennå lyse tross at det var langt ute på sommeren. Om bare få dager ville sola begynne å gå ned her på 78º S, og høsten ville begynne å nærme seg. Men ennå var det forholdsvis enkelt å finne fram og bevege seg her i dette terrenget. Nye 4-5 timers marsj, og det var tid for en ny kort hvil og sluke de siste proviantrestene, som glei glatt ned til tross for at han ikke hadde noe å skylle ned med. De siste timene var han ganske ørsken, men til sist begynte hjemlige landemerker å tre fram, og snart varsla en svart prikk i det fjerne at han nærma seg Hut Point, stasjonen de hadde bygd for den første ekspedisjonen hans i 1901-04. Da han endelig kunne krysse dørstokken der for 100 år sida i dag, var det hans tur til å falle sammen som en tom sekk, hilst velkommen av Edward Atkinson og hundespesialisten Dimitr Gerov, som var her med et nokså beleilig hundespann, sist sett av Crean på vei ned Beardmorebreen i desember.

Stormen tvang dem til å holde seg i ro enda et halvannet døgn til, men så kom Atkinson og Gerov seg ut og klarte å bringe Lashly og Evans levende hjem. De antarktiske pionerekspedisjonenes kanskje største bragd var til ende. Og den var ikke gjort av plikt, ikke av lojalitet, ikke av lydighet, ikke en gang av kjærlighet, men fordi den måtte og skulle gjøres, og fordi han var den som skulle gjøre den. Han var Tom Crean.

Hail, hail, Tom Crean, hail, hail, Tom Crean,
He’s the bravest man that the world’s ever seen.
Hail, hail, Tom Crean, hail, hail, Tom Crean,
He’s the Irish giant from county Kerry.



Ballade komponert og spilt inn av deltakere på den andre Shackleton-ekspedisjonen i 1914-17 på en vokssylinder av Edison-patent, i eller omkring 1918.