fredag 3. februar 2012

2. februar 1912 - Emma Miller

Det var en svart fredag. Men 72-årige Emma Miller kunne ikke unnsi seg at hun innerst inne kjente litt fryd over episoden. Ja, hun hadde ikke ment å skade den stakkars politisjefen så stygt, og hun håpa oppriktig at han ikke ville få varige men. Heldigvis kunne hun sjøl sitte i sitt eget hjem og roe seg med et lettere måltid denne kvelden for 100 år sida i dag. Det var ikke alle som kunne det.

Emma, fra Wikimedia Commons
Jageraenes og turrbalenes Mian-Jin var stedet valget falt på da generalmajor Sir Thomas MacDougall Brisbane, guvernør i New South Wales (som Queensland ikke blei skilt ut fra før i 1859), fikk innstendig anmodning fra settlerne i Sydney om å finne en ny koloni til de mest uforbederlige elementene i den stedlige straffekolonien. Fra 1838 var det fritt fram for settlere også her, og plassen fikk etter hvert navn etter elva den lå ved, som var oppkalt etter guvernøren. Tusener av John Loffgren-er kom ridende på havets rygg for å dyrke appelsiner og grave gull på jageraenes og turrbalenes jaktmarker, og Emma Miller var ei av dem som trudde på frasen om at land som ikke var underlagt plog og utbygging var herreløst land, og kom for å bli fri for tvang og fattigdom i det nye lykkelige landet, ei lykke som kosta blod og liv for så mange. Først rundt 1900 kom innbyggertallet i Queensland opp igjen på det nivået som det lå på før den europeiske innvandringa begynte.

Hun var vokst opp i lutfattige kår i Chesterfield i England og i en familie som nødtvungent var fagforeningsaktivister og dessuten medlemmer av en unitarmenighet, en forholdsvis fornuftsbasert og dogmefri kristendom som også gjorde dem til utskudd i det engelske småbysamfunnet. Turen gikk til Australia i 1879, og her markerte hun seg som forkjemper for fritenkeri, fagorganisering og kvinnestemmerett. For pionerrolla hun spilte i den australske arbeiderbevegelsen fikk hun tilnavnet Mor Miller.

Australia vedtok stemmerett for kvinner i 1902, som andre land i verden etter New Zealand, som hadde vedtatt det i 1893. Og stadig flere arbeidere så det nødvendige i å organisere seg. Men det var også motkrefter, arbeidsgivere som var villige til å prøve krefter med den voksende bevegelsen. Trikkeselskapet i Brisbane var leda av en amerikaner, Joseph Stillman Badger, som tross navnet hadde gitt noen ansatte sparken da de kom på jobb den 18. januar med fagforeningsmerker på uniformene. Han var ikke vant til slike forhold hjemmefra. Svaret var generalstreik, satt i verk den 30., og den var effektiv. Ikke et slag arbeid blei gjort i byen uten tillatelse fra streikekomiteen. Folk gikk med røde bånd som solidaritetsmerke og hang dem til og med på hestene og bikkjene sine. De streikende danna prosesjoner i gatene, 25000 var på marsj, med Labour-medlemmer av delstatsforsamlinga i tet.

Delstatsregjeringa, under ledelse av den konservative Digby Denham, satt der med en følelse av at det var streikekomiteen og ikke de som bestemte i provinsen, og de begynte å bli bekymra da streiken spredde seg til flere byer og arbeidere begynte å gå i prosesjon i steder som Rockhampton og Townsville også. Politisjef William Geoffrey Cahill hadde hittil, antakelig nokså surmulende, sett seg nødt til å innvilge de søknadene han hadde fått om å få demonstrere, det var ikke noe ulovlig ved dem. Men for 100 år sida i dag kom det han hadde venta på, beskjed av regjeringa om å avslå. Som man kunne vente, samla det seg flokker av arbeidere allikevel, og utpå formiddagen var det 15000 ute på Market Square, om enn nå uten parlamentsmedlemmer.

Denham hadde søkt om lov til å sette inn hæren, men statsminister Andrew Fisher, som leda verdens første sosialistiske flertallsregjering, foretrakk å støtte de streikende med penger i stedet. Det Denham kunne gjøre var derimot å trekke inn de militære reservene og gi dem politimyndighet. At det ikke var politiuniformer til alle var så sin sak, likedan at det ikke var batonger til alle, de måtte bruke bajonetter i stedet. Cahill var lykkelig over endelig å ha henda frie. Nå skulle disse døgeniktene få smake. «Give it to ’em, lads!» ropte han. «Into ’em!»

Market Square, 2. februar 1912, fra Wikimedia Commons
Scenene som fulgte var nokså pyntelige sammenlikna med den samtidige framferden til Zhao Erfeng i Sichuan og russernes tilsvarende i Persia, for eksempel; det var ikke et eneste dødsfall en gang. Likefullt var det å ri inn i folkemengder og slå ned alt som kom i ens vei, kvinner og barn så vel som gamle, noe man følte seg for sivilisert til, og til og med de konservative avisene fordømte framgangsmåten.

Emma Miller var ikke seg sjøl lik hvis hun hadde holdt seg i bakgrunnen når det gjaldt slik som dette. Hun hadde leda ei gruppe yngre og eldre kvinner til delstatsforsamlinga, og var nå på vei tilbake gjennom Queen Street. Klaprende på de brulagte gatene kom de ridende, de nyinnkalte reservestyrkene, med batongene viftende. Cahill sjøl leda dem. Her skulle ingen skånes, og batongene begynte dansen over kvinneryggene. Men Emma, 72 år gammel, knapt halvannen meter høy og innveid til snaue 35 kilo, lot seg ikke dupere. Med sammenknepne lepper trakk hun hattenåla ut av hatten sin, så seg ut Cahill, som hun kjente av utseende, og kjørte nåla i baken på hesten hans. Hesten steila og politisjefen seila mer eller mindre elegant gjennom lufta før han traff brulegginga med et knas. Dette forstyrra arrestasjonsarbeidet nok til at flere kom seg i sikkerhet.

Streiken fortsatte i over en måned til, og endte med at arbeiderne gikk tilbake til arbeidet under betingelsen at de skulle slippe represalier. Men Badger sto sammenbitt på sitt og nekta å ta inn de oppsagte arbeiderne, som ikke fikk igjen jobbene sine før trikkeselskapet blei nasjonalisert ti år etterpå.

Ellers kan jeg legge til at mor Millers håp om at politisjefen ikke ville få varige men, dessverre ikke blei oppfylt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar