Hva først du ville, å, ikke si det,
men dine øyne var blå og blide,
og hårets krone
bar tyste vårnetters blonde tone,
og munnen lo.
Hun var født nærmere 17 år tidligere på Austvågøy i Vågan kommune, men der var miljøet for trangt om enn utsynet var vidt. Derfor hadde hun dratt til Kristiania året før, et sted der hun mente hun kunne få utløp for trangen sin til å uttrykke seg kunstnerisk. Hun fikk en jobb som kassadame på Steen & Strøm som hun tjente noen skillinger på, og på fritida leste hun med skuespillere og prøvde seg som danser. Men kroppen hennes ville ikke samarbeide. Hele 175 cm hadde den etter hvert skutt i været, og da egna man seg bare ikke.
Tilværelsen i Kristiania hadde ikke helt blitt den hun hadde tenkt seg. Men hun var ikke rådløs. Blant alle disse skuespillerne og andre bohemer i Kristiania vanka det også en type som var god til å dikte, som hadde vært i Amerika og visste mye, som var populær og tjente nok på dikta sine til å kunne forsørge noen, og som var ganske flott og ikke så forferdelig gammal. Sammen med ei venninne hadde hun blitt enig om at det kunne være lurt å sende han noen dikt som han skulle vurdere. Så det hadde hun gjort, og nå for 100 år sida i dag sto hun altså foran alteret i Vålerenga kjerke, og skulle vies av sogneprest Alfred Eriksen.
Den rake motsetningen til Eriksen, Arbeiderpartiets første stortingsrepresentant, sto også samme dag og avla en hellig ed. Det var Høyres Jens Bratlie, som blei tatt i ed som Norges nye statsminister. Etter mediastormen som fulgte måltalen hans den 28. januar hadde den tidligere statsministeren Wollert Konow den 9. februar fått oppsigelser fra alle høyremennene i regjeringa hans samt utenriksminister Irgens fra sitt eget parti, Frisinnede Venstre. I ei uke prøvde han å stable ei ny regjering på beina, men den 16. måtte han gi opp, og søkte avskjed. I helga var kongen opptatt med å skrive rundetider oppe på Frogner Stadion, men mandag tok han seg tid til å innvilge avskjedssøknaden, og dagen etter hadde altså Høyre samla seg om sin kandidat.
Jens Bratlie var ikke noen samlende sentrumskandidat liksom partirivalen Fredrik Stang, det var kampen mot sosialismen og for militærvesenet som var hovedsakene for han. Bratlie var sjøl yrkesmilitær og hadde tidlig skaffa seg formannskapet i forsvarskomiteen, der han jobba iherdig for å styrke det norske forsvaret. Han var også av bondeætt, oppvokst på Nordre Land. Under han gjorde egentlig bondekonservatismen, som hadde vært en betydelig faktor tidligere, sine siste krampetrekninger. Men på grunn av bakgrunnen hans hadde han slett ikke noe særlig til overs for den fanatiske riksmålslinja til det konservative miljøet i Kristiania, og han lot målmannen Edvard Liljedahl fra koalisjonspartneren få kirkedepartementet, som også styrte med undervisning. Dette skulle føre til at riksmålsavisene skulle få nok å henge seg opp i de neste månedene. Se for eksempel dette fra Adresseavisa den 6. april:
Neutral i maalsaken
Det var jo det Bratlies regjering skulde være. Nu har den faat anledning til at vise sin neutralitet. Den har besluttet at fremsætte proposition om forandringer i skoleloven. Denne har været imøteset med en viss spænding. Det gik ogsaa rygter om at Liljedahl skulde ha beroliget sine venner med, at naar det kom til skoleloven, skulde han vise at han ikke hadde sveget sine gamle idealer. Og han har vist det. Denne proposition er resultatet av skoledirektørens hemmelige raadslagninger, den er sat sammen av Qvigstad og Hougen, og den fremsettes av Bratlies regjering. Den kunde været skrevet i Bondeungdomslaget. Det var skade at det ikke blev forundt Konow-Qvigstad at fremsætte den. Saa kunde der været grund for ministerkrise. Nu faar den antagelig ikke den virkning, skjønt den burde faa det. Er det virkelig meningen at denne proposition skal være Bratlie-Stang-Brænnes forsoningsord i maalstriden?
I § 73 slaaes nu fast alt som maalmændene har kjæmpet for. Tanken paa noget felles maal her i Norge er opgit. Hver kreds for sig skal bestemme om skolens undervisningssprog. Var ikke Bratlie med paa 10-mandsforslaget, som vilde ha slaat fast, at ialfald herredet skulde utgjøre en sproglig enhet? Man kan dog tale om at propositionen her bygger på praksis. Væsentligere er det vel at den stemmer med det forslag som er fremmet av Eftestøl, Bryggesaa, Grivi m.fl. Det gjælder jo altid først og fremst for en riksmaalsvenlig regjering at gjøre maalmændene tillags.
Men stridens kjerne har i den sidste tid været t a l e m a a l e t. Man studset litt over Liljedahls avgjørelse i Kristiansund. Det skulde snart vise sig at denne avgjørelse ikke var ment at skulle ha altfor lang virkning. Maalmændene faar nu fuld opreisning, og Liljedahl faar absolution. Her er propositionen: Den mundtlige norskundervisning skal saa vidt mulig foregaa i s t e d e t s a l m i n d e l i g e t a l e s p r o g. I den mundtlige norskundervisning skal dog barna t i l l i k e o p ø v e s i den sprogform som er bestemt for de skriftlige arbeider. I de bygder hvor landsmaalet er hovedmaal, er dette greit. I den mundtlige undervisning skal der brukes dialekt, i norsktimen landsmaal. I disse skoler er dermed riksmaalet rensket grundig ut. Der hvor kredsen vil ha barna undervist i riksmaal, skal læreren i almindelighet bruke stedets talemaal. Nu er derved for det første at merke, at dette er en umulig fordring, hvor læreren ikke er vokset op paa stedet. En lærer fra Sørlandet eller Vestlandet kan naturligvis aldrig lære at bruke talemaalet i en trøndersk bygd. Konsekvensen skulde saaledes være at det dermed var slut med vestlændingerne paa Østlandet og i Trøndelagen. Men det er nok ikke ment. Han taler naturligvis sit eget hjemmemaal, og «normaliserer» han dette litt, vil ingen kunne røre ham for det. Man hvad der er forbudt, det er at bruke riksmaal. Videre skal der gjøres forskjel paa undervisningen i andre fag og i norsk. I det sidste skal barna opøves i den sprogform som er bestemt for de skriftlige arbeider. Hittil har man anset det rigtig at sprogsansen og sprogbruken skulde støttes hele skolen igjennem. Nu maa for al ting bruken av landets almindelige kulturmaal indskrænkes til det mindst mulige. Der siges ikke engang at det skal gjennemføres i norskundervisningen. Barna skal bare t i l l i k e o p ø v e s. Der skal visst ikke noget stort minimum til at tilfredsstille dette krav.
Ved denne lov stilles vor skole utenfor det som er almindelig skik i ethvert andet kulturland. Sprogbruken og sprogbehandlingen er fullstændig overgit til hver enkelt lærers forgodtbefinnende. Derved tilføies riksmaalsundervisningen det sidste ulivssaar. Og det er naturligvis tilsigtet.
Hvorfor kommer denne proposition netop nu, dagen før paasken, efterat statsraaderne har pakket sine kufferter for at sprede sig ut over landet for at lære folket politik? Svaret ligger nær. Oddmund Vik har fremsat en interpellation, og den maa kirkeministeren svare paa over paaske. Nu har han git saa tilfredsstillende svar, at han trygt kan møte sine gamle venner. Men Bratlie og Stang og Brænne? De har visst ogsaa svaret paa haanden. Det er ikke principper, men opportunisme som bestemmer regjeringens optræden. Og regjeringen vet at i stortinget vil den kunne gjøre regning paa tilslutning fra dine maalvenlige riksmaalsfæller. Vi burde nu endelig kunne faa se en klar optræden fra den fraktion i stortinget som kalder sig riksaalsmænd. Mænd som Hagerup Bull, Meinich og nogen enkelte andre kan man antagelig regne paa. Men en hel del vil støtte regjeringen og maalmændene. Propositionen blir lov, og Bratlies regjering vinder sin første avgjørende seir ved den mest utprægede mållov. Dermed er ogsaa Konow og Berge forsonet. Men vi andre maa med forbauselse spørge: Var dette meningen?
Ellers besto regjeringa hans av arbeidsminister Bernhard Brænne, justisminister Fredrik Stang og utenriksminister Johannes Irgens fra hans eget parti (Irgens hadde tydeligvis bytta parti siden sist), og handelsminister Ambortius Lindvig, finansminister Fredrik Ludvig Konow (ikke direkte i slekt med statsminister Wollert) og landbruksminister Erik Enge fra Frisinnede Venstre. I tillegg til statsministerposten ga han seg sjøl dessuten ledelsen av forsvarsdepartementet og revisjonsdepartementet.Når nå Bratlie tiltrådte som statsminister, kom vararepresanten hans fra Kristiania inn på Stortinget. Det var Anna Rogstad, og dermed var dagens andre lille store jubileum et faktum.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar