torsdag 23. februar 2012

23. februar 1912 - Henry Chervet



- Allez Messieurs!
- Au premier sang!
- En garde!
Det kunne være risikabelt å være journalist i boulevardpressa i Paris for 100 år sida i dag. I fjor hadde han duellert for Marie Curies ære, Henry Chervet. I år var det noe mer trivielt. Som Le Figaro refererer her, hadde dr. Drouat og grev de Nabat fekta godt i et fektestevne, og fått god omtale i alle avisene, unntatt ei, La Presse, som hadde litt å utsette på fektinga til greven. Grev de Nabat hadde sendt et brev til journalisten, Louis Baudry, som denne hadde tatt anstøt av. De utveksla vitner, og voldgiftsdomstolen kom til at det ikke var begått noen urett.

Imidlertid dukka grevens brev plutselig opp i Gil Blas, avisa til Henry Chervet. Dermed sendte Baudry to nye vitner, Henri Marmottan og løytnant Touny til Pierre Mortier, sjefredaktøren i avisa (som også hadde utkjempa en duell til Marie Curies ære i november året før). Der blei de henvist til Chervet og en kollega, Jacques Boulenger, og fikk publisert sin versjon i et offentlig brev.

Samtidig avslutta voldgiftsdomstolen arbeidet sitt, og saksopplysningene kom etter hvert fram i diverse aviser. De viste seg å stemme dårlig overens med det som Marmottan og Touny hadde opplyst til Chervet og Boulenger, og de sendte dem et ganske krast brev der de nærmest anklaga dem for mened. Det blei utveksla vitner igjen, og siden man ikke kom til enighet, var det nå klart for denne duellen.

Duellen vakte stor interesse i fektekretser. Touny var kjent som en ypperlig fekter, trent av professor Baudry (ikke nært i slekt med journalisten), mens Chervet ikke hadde samme ry, men var kjent for å være rask og hadde skaffa seg litt praktisk erfaring de siste månedene.

Nå vel, duellen blei referert utførlig i avisa, som en hvilken som helst sportsbegivenhet. Den endte med at Chervet fikk seg et 4 cm djupt sår i bicepsen, og beskyldningene han hadde sendt i brevet var dermed offisielt døde og maktesløse.

Det hører med til historia at Boulenger og Marmottan skulle møtes dagen etter «au pistolet»...

Litt småplukk fra ellers i verden: Det italienske deputertkammeret vedtok med 431 mot 38 stemmer (for det meste sosialistiske) å annektere de tyrkiske provinsene Tripolitana og Kyrenaika. På Antarktis var Edward Evans og William Lashly brakt i sikkerhet på Hut point, der Atkinson sendte beskjed til hovedkvarteret på Cape Evans om at noen burde dra sørover med bikkjer for å møte Scott. Scott sjøl sleit seg nordover med de 3 overlevende mennene sine. De var like sør for det nedre barrieredepotet på 82º 47' S og regna med å finne det dagen etter. Dagboka hans viser lite tegn til sorg over den tapte kameraten, snarere lettelse over at de slapp å dra på han lenger. Allerede dagen etter var de nede på barriera og fant slakteplassen til ponniene med et stort depot kjøtt som de festa på. Det var jo heldigvis ikke så langt igjen nå, men det begynte å bli seint på sommeren.

Amundsen på sin side var om bord på Fram, og observerte samme dag ei terne, som tyda på at de ikke var langt fra land.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar