onsdag 29. februar 2012

29. februar 1912 - Einar Sem-Jacobsen

Einar Sem-Jacobsen så utover Bislett. Det så litt mistrøstig ut, og han lurte på om de kanskje burde tenkt seg litt mer om før de valgte dato. Tåke var ikke noe ukjent fenomen i månedsskiftet februar/mars i hovedstaden. Og foreninga hans, Norsk Luftseiladsforening, hadde heller ikke fått den store oppslutninga til ballongkampen sin. Men foruten sin egen ballong, «Norge», hadde de iallfall fått med en dansk, «Danmark» og to tyske, «Emden» og «Leipzig». Alle fire ballongene var vel fylt opp med lysgass og klare til start. De var et selsomt syn der de sto forankra på idrettsplassen foran ei mindre forsamling skuelystne.

F.v. «Norge», «Danmark», «Essen» og «Leipzig»,
fra www.nlf.no
Han hadde ikke venta å se svigerforeldra blant de få tilskuerne som hadde våga seg ut i tåkehavet. De mente at han burde finne seg noe skikkelig å gjøre i stedet for disse vanvittige flydrømmene slik at han kunne skaffe seg sitt eget hjem nå som han var familiefar og greier. Derfor hadde han håpa at dette arrangementet skulle bli noe mer spektakulært. Men de skulle nok få se. Luftfart var framtida. Han hadde agitert utrettelig for den med artikler og foredrag land og strand rundt siden han hørte om brødrene Wrights vellykka forsøk i 1903. Han tok initiativet til å stifte luftseilasforeninga i 1909, året etter sin første ballongferd. Og alle studiereisene hans i Europa kulminerte med at han fikk sitte på med sjølveste Orville Wright himself under flystevnet i Berlin samme høst. Det ga perspektiver. Om ikke mange tiår, mente han, ville enhver nordmann med et minstemål av midler ha sin egen flyvemaskin. Hvorfor skulle noen frivillig ville nekte seg en slik frihet, et slikt utsyn, slike transportmuligheter? For ikke å nevne hvilke muligheter det ga for krigføringa. Her gikk utviklinga fort, og hang man etter, kunne man bli sittende igjen som tyrken.

Startsignalet gikk, fortøyningene blei kappa og de fire ballongene seila sakte ut i tåkehavet til applaus fra de skuelystne, før de alt for fort forsvant ut av syne. Om bord på «Norge» fikk Sem-Jacobsen sin fulle hyre med å navigere. Han måtte vinne høyde raskt, ellers kunne han risikere å få kirkespir og det ene med det andre dukkende fram fra tåka uten varsel. Men kom han for høyt, var det jo totalt umulig å se landemerker slik som været var. Målet var Eidsvollsbygningen, og det burde være mulig ut fra det lille som var av vind. Men man dreiv jo litt på lykke og fromme med dette utstyret. Ballongen hadde kosta 8000 da foreninga kjøpte den inn to år før, og det var en betydelig sum, godt og vel ei handfull kontoristårslønner. Men skulle man gå til innkjøp av ei flymaskin, måtte man nok opp i det firedobbelte. Noe av formålet med denne ballongkampen var nok også å bidra til å finansiere et slikt kjøp. Men det lå ikke an til at inntektene ville bli helt slik man hadde regna med.

Det var ikke mange landemerker Sem-Jacobsen fikk øye på i løpet av den halvannen time lange luftferden sin, og han hadde ikke noen anelse hvor han befant seg da han traff bakken. Ikke var det noen lokale som hadde sett ballongen hans heller, så han måtte gå til nærmeste gård for å få vite hvor han var. Det viste seg at han hadde havna på Hadeland et sted, langt unna målet. Han vant ballongkampen allikevel, for de andre deltakerne hadde havna enda lengre unna. Men pengepremien som var satt opp til den først ankomne ved Eidsvollsbygningen fikk han ikke.

P.s.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar