onsdag 21. mars 2012

20. mars 1912 - Edward Wilson nok en gang

Storm! Det river og sliter i teltduken, lufta er full av fykende snø, og temperaturen holder seg rundt 40 grader.

Tankene kverner i hodet til Edward Wilson. Tragisk at de ikke benytta sjansen som Oates ga dem til å marsjere til depotet med en gang. Hadde de gått like godt som i går på søndag og mandag, ville de vært framme nå. Det var nesten et svik mot den heltemodige kameraten.

Bowers kikker opp fra regnskapa. Han har ikke mye igjen å føre regnskap over. – Forsyningssituasjonen er som kjent kritisk. sier han. – Det er bare parafin igjen for 2 kopper te til manns, og den må bli lunken. Tar vi begge i dag, blir det ikke noe til marsjen i morgen.

Det er klare ord. Og han fortsetter: – Maten holder til i dag og i morgen. Men det kan være lurt å spare litt inn på dagens rasjoner siden vi bare skal sitte her. Vi klarer neppe å gå helt fram i morgen på bare én kopp te. Vi trenger minst to dager.

Wilsons tanker blir fjerne. Han tenker tilbake på vinterekspedisjonen som han og Bowers var på sammen med Cherry. De holdt det gående i uker med temperaturer nede i 60 kuldegrader og stormer så sterke at den verste tok med seg teltet deres. Det var et Guds mirakel at de fant det igjen kort etterpå. Men den gangen var de ikke avhengige av å bringe med seg all maten de skulle spise, og de hadde ikke denne parafinmangelen. Dessuten var de ikke så utmatta som nå, etter 139 dagers umenneskelig slit og de siste dagene med nokså utilstrekkelige rasjoner.

Tankene hans blir enda fjernere. Er denne stormen sendt for å knekke dem? Det er jo egentlig noe så helt dønn umulig de har lagt ut på. Naturstridig. To engelskmenn og en skotte på ski i ødemarka. Til sammenlikning er jo disse nordmennene født til slike forhold. Tjue kuldegrader er dagligdags for dem. Blir det 40, trekker de bare jakkekraven godt opp rundt øra. Han tenker enda lengre tilbake, til sanatorieoppholdet i Sveits 13 år tidligere, da kjærligheten hans til det hvite vinterriket blei vakt. På nordmannen som gikk rundene sine på isbanen der oppe i sanatoriebyen. Ingen hadde en sjanse til å følge. Det var som om han var lagd av et annet stoff enn de andre. Han var i sitt rette element.

Nei, slapp han levende fra dette her, skulle han nok tenke seg om to ganger før han gikk ut på noe liknende igjen.
Teltkos i Antarktis, av Edward Wilson, fra
Edward A Wilson's Antarctic Notebooks, av D.M. Wilson og C.J. Wilson
Ute ved kysten på Kapp Evans blåser det like hardt og Tryggve Gran lurer på om huset skal blåse ned, men det er ikke like kaldt, bare −18 ºC. Han tenker på Scott og polpartiet hans, og håper de er i sikkerhet på Hut Point.

Albert Armitage, som hadde vært Scotts nestkommanderende på Discovery-ekspedisjonen, skreiv et brev til Fridtjof Nansen der han gratulerte med Amundsens prestasjon. Han la til at det «igjen beviser verdien av praktisk erfaring og logisk tenkning» og at han «frykter at Scott, som ikke liker ski, bare for å nevne det, vil ha store problemer med å nå målet sitt.»

Kjempeskipet Titanic skulle etter planen lagt ut på jomfruturen sin for hundre år sida i dag, men det var nå utsatt i tre uker på grunn av reparasjoner som måtte gjøres på søsterskipet Olympic.

Gruvestreiken i Europa griper om seg, og nå går også kullgruvearbeiderne i Ruhr til streik. Er det revolusjonen som er på vei? Prøver syndikalistene å tvinge de europeiske maktene i kne? Men de streikene får bare 61 % oppslutning denne gangen, siden de kristne fagforeningene vedtar å fortsette arbeidet.

Victor Talking Machine Company spiller inn en medley av lystige sanger framført av sitt eget kor og orkester.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar