 |
| «Edward Grey 1914» bilde av Bassano fra Wikimedia Commons |
Året etter trengte det liberale regjeringspartiet en kandidat i Berwick, og siden Grey så godt ut og kunne prate for seg, satte de han på det. Det gikk jo som en drøm, og bare 23 år gammel var han medlem av underhuset, med tilnavnet «baby of the house». Han forsvarte setet sitt ved valget i 1892 og fikk til sin overraskelse tilbud om å bli viseutenriksminister under Lord Rosebery. På det tidspunktet hadde han ennå ikke vist noen interesse for utenrikssaker eller hatt noen opplæring i utenrikspolitikk. Men det var tydelig at de mente han hadde evner. Likevel gikk det ikke så glatt i begynnelsen, og tabben hans i 1895 var kanskje ei indirekte foranledning til den liberale regjeringas fall.
Men åra i opposisjon gjorde han godt, og etter den liberale brakseieren i 1905 var han faktisk på tale som statsminister, bare 43 år gammel. Men han fikk nøye seg med utenriksposten, som han hadde holdt siden og der han hadde fått ganske frie hender og mer eller mindre aleine utforma den britiske utenrikspolitikken. Det var jo et ganske enkelt spill, egentlig. Forsvar britiske interesser overalt. Og finn mottiltak mot alle utenlandske forsøk på å underminere dem. Taktikken var ikke særlig forskjellig fra den i tennisen. Den ordentlige tennisen, altså. Lumske skruballer kunne komme fra de mest uventa retninger.
Forholdet til Tyskland hadde jo vokst i betydning ustanselig siden den gangen. Flåtekappløpet var et særdeles kostbart spill. Men man hadde ikke råd til å vike. Tyskerne hadde bygd seg opp med en forbløffende energi, de hadde skaffa seg en plass i sola som tilkom enhver større europeisk kulturnasjon. De ville sprenge grensene sine og bli ei verdensmakt, og de tålte ikke at noe eller noen la seg i veien for dem. Han hadde sjøl hatt jobben med å avverge noen av krisene det hadde gitt opphav tid. En ny europeisk krig hadde vært på alles lepper de siste åra, enhver makt med respekt for seg sjøl hadde utarbeida planer for den, men hvem var det som egentlig ønska den? Ententen, alliansen mellom britene, franskmennene og russerne, var Greys plan for å innsirkle tyskerne og opprettholde maktbalansen, et instrument for å avverge krig. Tyskerne kunne ikke gå løs på den ene uten å få alle mot seg. Samtidig hadde han jobba for å bedre forholdet til tyskerne, noe som de var mer enn villige til, mest i håp om å kunne splitte ententen kanskje, men allikevel. Å bedre forholdet til Tyskland hadde vært en gjennomgangsmelodi i de diplomatiske anstrengelsene til alle nabolanda. Så hvem var det som ville krig?
Tyskland var rede til den. Militærapparatet hadde forberedt seg siden 1871, og alle som var involvert i det var ivrige etter å starte den jo før jo heller. Politikerne var mer tilbakeholdne, de hadde flere hensyn å ta. Sosialistene. Håpet om å kunne splitte fienden og ta dem en om gangen. Tyskere flest? Noen var ivrige, men de fleste var alminnelige, hardt arbeidende mennesker, han hadde sjøl flere venner blant dem.
England var rede. Flåtekappløpet holdt marinen i høyeste trim, all ny teknologi blei implementert så snart som råd. Den stående hæren var ikke stor, men vel trent etter alle kolonikrigene, og det kunne trekkes ressurser fra hele imperiet. Men å gå løs på et sterkt Tyskland som var rede til krig, var noe annet enn å meie ned noen svartinger i et eller annet lite land langt borte. Alle i kabinettet var oppsatt på å unngå det, koste hva det ville, entente eller ikke.
Russerne var ikke rede. Men den russiske generalstaben lot til å ønske det allikevel. De ville for enhver pris stoppe østerrikernes forsøk på å knuse Serbia, og mobiliserte i håp om at det skulle skremme dem å få alle ententemaktene mot seg, og stolte også på hjelp fra alliansepartnerne dersom det skulle komme til det harde. Russerne var nødvendig for innsirklingspolitikken, men en ubehagelig alliansepartner å ha. De for fram med ubehøvla brutalitet på alle kanter, og kunne nå være i ferd med å trekke Europa inn i et armageddon som ikke hadde sett sin like. Det russiske folket var sauer som ikke hadde noe de skulle ha sagt. De kunne bare gjøre som de fikk ordre om, eller gjøre opprør, det var valget.
Frankrike var ikke rede. De hadde også en sterk sosialistisk opinion å ta hensyn til, men den hadde fått seg et skudd for baugen, bokstavelig talt. Blant folk flest var tyskerhatet utbredt, og de fleste militære var mer enn ivrige, om enn materiellet og logistikken hadde begynt å sakke litt akterut. Med ententen i ryggen stolte de på at de endelig kunne få revansj og at det ville bli mulig å ta igjen det forsømte når krigsmaskineriet først var i gang. Den politiske ledelsen var mer tilbakeholdne. De hadde oversikten, kjente planene og visste hvilke dimensjoner denne affæra kunne ta.
Østerrikerne var dumme og gærne, som alltid. Og italienerne? Vel, de hadde nettopp vært igjennom en kostbar krig med Tyrkia. Ingen av dem var egentlig faktorer å regne med.
Og nå virka det jo som om hele greia var i ferd med å gå helt skeis. Alle anstrengelsene hans for å få disse østerrikerne til å ta til vettet hadde vært forgjeves. De hadde åpenbart tyskernes velsignelse, og stolte på den. Desperat ringte han til den tyske ambassadøren klokka 11 og spurte om Tyskland kunne forsikre at de ville la Frankrike i fred hvis de holdt seg nøytrale i tilfelle krig med Russland. Det var å dolke russerne i ryggen, men det fikk ikke hjelpe. Kanskje de da ville besinne seg og demobilisere.
Men da måtte de jo også vite om det. Telegrammet fra ambassøren kom ikke fram til de rette instansene i Berlin før klokka fem om ettermiddagen. Det tyske ultimatumet til Russland om å demobilisere gikk ut kl. 12, ubesvart. Ultimatumet til Frankrike om å bryte alliansen med Russland eller forberede seg på et tysk angrep gikk ut klokka 13. To timer før hadde både den tyske og den russiske sendemannen etter tur vært hos den franske statsministeren René Viviani for å forhøre seg uten å få noen definitive svar. Marskalk Joffre, den franske hærsjefen, hadde også vært innom og forlangt mobilisering straks for ikke å tape verdifull tid, men også han måtte gå uten å få noe definitivt svar.
Samtidig holdt den britiske regjeringa et møte uten å komme til enighet om noen erklæring. Grey fortalte den franske ambassadøren Paul Cambon kl. 13.30 at han ikke kunne love noe. Cambon lurte på om Frankrike var i ferd med å bli forrådt.
Grey sendte et telegram til Berlin med et nytt forslag om forhandlinger mellom Russland og Østerrike og lovte at Britene ikke skulle foreta seg noe som kunne forverre situasjonen. Klokka 15.30 hadde han et møte med den tyske ambassadøren igjen.
«Max,» sa han, «dere og froskene kan vel bli enige om å stå mobilisert uten at dere nødvendigvis trenger å gå løs på hverandre?»
Ambassadøren stussa. Hadde det begynt å gå rundt for utenriksministeren? «Kanskje det,» svarte han.
Grey fortsatte: «Men det kan bli veldig vanskelig å stagge de engelske følelsene hvis noen av dere krenker den belgiske nøytraliteten.»
Klokka 16 ga Viviani ordre til full mobilisering, men president Poincaré understreka at det bare var gjort for sikkerhets skyld og at det ikke nødvendigvis ville føre til krig.
Klokka 17 gikk General Moltke, sjef for den tyske generalstaben, til keiseren med mobiliseringsordren og fikk den undertegna uten å spørre kansler Bethmann-Hollweg først.
Dette gikk til helvete, tenkte Grey. Han telegraferte ambassadøren sin i Paris med forslaget sitt om at de to landa kunne stå mobilisert uten å gå til direkte krig akkurat. Men ambassadøren svarte at avtalen mellom Frankrike og Russland neppe ga rom for inaktivitet i tilfelle angrep på den ene eller den andre parten.
Klokka 17.30 ankom telegrammet fra ambassøren i London. Keiser Wilhelm, som nettopp hadde holdt en fyrrig mobiliseringtale til folket, oppfatta den som et tilbud om fransk og engelsk nøytralitet. «Glimrende!» utbrøyt han. «Nå kan vi bare la hele hæren marsjere østover og ta russerne i en fei.»
Moltke beit tenna sammen. Å nei, skulle den fordømte pasifisten ødelegge hele opplegget? Planene var utarbeida i allerminste detalj og gikk ut på å angripe Frankrike først. Presis klokka 19 skulle de første troppetransportene rulle inn i Luxembourg. Men kansleren insisterte på å vurdere tilbudet til Grey og ga ordre til å stoppe invasjonen i vest. Bister tilbøy Moltke å formidle den. Bethmann-Hollweg hadde ikke noe imot det. Men på en eller annen måte klarte Moltke å somle slik at transporten kl. 19.00.00 rulla inn på den luxembourgske jernbanestasjonen i Ulflingen og tok kontroll der.
Klokka 19.30, samtidig som den tyske ambassadøren i St. Petersburg overleverte krigserklæringa, telegraferte den luxembourgske statsministeren Paul Eyschen til London, Paris og Brüssel for å informere om hendelsen og til Berlin for å protestere. I mellomtida hadde Wilhelm II telegrafert direkte til kong Georg V og informert han om at mobiliseringen ikke kunne stoppes, men at hvis Frankrike tilbøy nøytralitet og den britiske hæren og marinen garanterte den, skulle han sjølsagt ikke angripe landet og heller bruke styrkene til noe annet. Den tyske London-ambassadøren fikk ordre om å garantere at Tyskland ikke ville gå over den franske grensa før kl. 19 mandag den 3. august så lenge forhandlingene med britene pågikk.
Klokka 21 fikk Grey innkalling til Buckingham Palace, kongen lurte på om det hadde oppstått en misforståelse og forlangte ei forklaring. Grey var nok ikke høy i hatten. Etter at Grey hadde forklart seg, sendte kongen følgende telegram til Wilhelm, fetteren sin: «Som svar på telegrammet ditt må jeg si at det ser ut til å ha vært en misforståelse når det gjelder et forslag som Sir Edward Grey nevnte i en vennlig samtale med fyrst Lichnowsky i ettermiddag da de diskuterte hvordan det kunne være mulig å unngå faktisk kamp mellom den tyske og den franske hæren mens det ennå var en sjanse for overenskomst mellom Tyskland og Russland. Sir Edward Grey vil ha et møte med fyrst Lichnowsky i morgen tidlig for å finne ut om det foreligger en misforståelse.»
Kl. 22.30 var gatene i St. Petersburg og Paris oversvømt av folkemasser. Keiser Wilhelm sendte et nytt telegram til kollegaen og fetteren sin i St. Petersburg og sa at mobiliseringa bare hadde skjedd fordi russerne ikke hadde svart på ultimatumet og ba om at de måtte vente med å krysse grensa. Kanskje det kunne oppklares ennå.
Kl. 23 mottok Wilhelm telegrammet fra Georg. Han leste det nøye. Leste det en gang til. Så rakte han det til Moltke, og sa: «Nå har du fritt fram.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar