Fyrst Lichnowsky hadde hatt dette viktigste av alle ambassadørembeter siden 1912. Han var av en gammel bøhmisk adelsfamilie, født i Kreuzenort i Schlesien, eide enorme rikdommer i Schlesien og Østerrike, var medlem av det prøyssiske overhuset og hadde vært i utenrikstjenesten siden 1885 med et opphold 1904–1912. Han var anglofil og hadde arbeida hardt for å dyrke vennskapet mellom England og Tyskland de siste to embetsåra, han var høyt respektert og en mann man måtte lytte til. Trudde han. Men de siste krisedagene hadde det virka som om det ikke holdt stikk allikevel. Den 25. juli hadde han sendt et telegram med innstendig anmodning om å godta meklingsforslaget til Grey. To dager etter hadde han advart om at Tyskland aldri kunne vinne en kontinental krig. Den 28. formidla han et forslag fra kong Georg V om å holde et europeisk diplomatmøte for å hindre krig. Dagen etter telegraferte han fortvilt: «Hvis krigen bryter ut, vil det bli den største katastrofen verden har sett.» Ingenting nytta, det virka som om de hjemme var fast bestemt på å marsjere utfor stupet.
På telefonen med Grey dagen før hadde han fått nytt håp da han oppfatta det slik at britene ville garantere fransk nøytralitet så lenge tyskerne nøyde seg med å gå løs på russerne og lot Frankrike i fred. Men ut fra telegrammet han nettopp hadde fått, gikk det tydelig fram at denne nøytraliteten forutsatte fredsforhandlinger mellom Russland og Tyskland. Etter gårsdagens krigserklæring var jo den muligheten vekk. Det virka håpløst. Hva kunne han gjøre? Drosja satte han av foran statsministerboligen og galopperte videre. Han meldte seg. Asquith satt med frokosten, men slapp han inn. Han prøvde å samle tankene sine. Det var vanskelig.
– Vi kan da ikke gå til krig mot hverandre?
– Nei, det er utenkelig. Men det er opp til Tyskland nå.
– Hvordan? Hvis dere går inn på Frankrikes side, blir det et blodbad uten sidestykke!
– Hvis dere lar Belgia i fred, behøver det ikke å skje noe. Og tyske flåteoperasjoner i kanalen vil bli tatt høyst uvennlig opp. Opinionen er allerede i ferd med å snu seg mot Tyskland.
– Det er umulig! Det er allerede i gang!
Margot, statsministerens kone, brøyt inn. – Willie er smart. Du må da kunne stagge han.
Lichnowsky rista på hodet. – Keiseren, utbrøyt han, – er ikke noe geni. Han er uinformert – impulsiv – gal!
Han fekta med armene. – Han hører ikke på meg, trur ikke på et ord av det jeg sier – svarer ikke på telegrammer en gang!!
Ubekrefta rapporter kunne fortelle at russiske soldater hadde gått over den tyske grensa i Polen. Klokka 11 brøyt den britiske regjeringa søndagsfreden og holdt et møte. Det varte i to og en halv time og endte med at Grey fikk tillatelse til å forby tyske flåteoperasjoner i kanalen. John Burns, presidenten av handelskammeret, trua med å trekke seg og sa at det ville bli oppfatta som en uvennlig handling av tyskerne. Grey sa at hvis de ikke oppfylte forpliktelsene sine til et Frankrike i nød, ville han trekke seg som utenriksminister. Etter møtet leverte Burns avskjedssøknaden sin.
 |
| Lichnowsky i parken fra Wikimedia Commons |
Lichnowsky gikk en tur i den zoologiske hagen sammen med kona si Mechthilde for å roe seg ned og klare tankene. Der støtte de på Grey og Asquith med frue, som nettopp var ferdig med regjeringsmøtet. Mens løver og gorillaer brølte i bakgrunnen, utveksla de synspunkter om verdenssituasjonen. Fru Mechthild la ikke fingrene imellom: – At vi skulle komme til å bringe slik sorg over et slikt lykkelig, uskyldig folk! Jeg har alltid hata og forakta keiseren vår – har jeg ikke sagt det tusen ganger? De er villdyr, han og alle vennene hans.
Samtidig var marineminister Winston Churchill i møte med opposisjonslederen, tidligere statsminister Arthur Balfour, og kunne fortelle at halve det liberale kabinettet var rede til å trekke seg hvis England skulle komme til å erklære krig mot Tyskland. Balfour sa seg villig til å gå inn i ei koalisjonsregjering hvis det skulle bli aktuelt.
Klokka 14.20 fikk både den franske og den tyske ambassaden i London overlevert en notis om at tyske flåteoperasjoner mot franske mål i Kanalen eller franske skip i Nordsjøen ikke ville bli tillatt.
Belgia hadde mobilisert allerede den 31., før både Tyskland og Frankrike. Kong Albert ville stasjonere troppene langs grensa mot Tyskland, men statsministeren, Charles de Broqueville, ville nødig provosere for mye, og valgte å forlegge dem spredt rundt i landet. Landet hadde nylig innført verneplikt, og kunne bare mønstre 6 infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon. Men snart flokka tusener seg om vervekontorene. Klokka 15 kom den belgiske visekonsulen i Köln til Brüssel og fortalte at han hadde sett troppetog etter troppetog forlate stasjonen i Köln fra kl. 6 om morgenen med kurs for Belgia.
Den franske hærsjefen marskalk Joffre hadde fått ubekrefta meldinger om at tyskerne hadde kryssa grensa og forlangte at bestemmelsen om å trekke troppene 10 km tilbake fra grensa for å unngå provokasjoner skulle oppheves. Statsminister Viviani gikk med på det.
Tsaren hadde nå oppgitt alle tanker på fred. Han sendte et telegram til fetter George der det sto: «Jeg stoler på at landet ditt ikke vil vike tilbake for å støtte Frankrike og Russland i kamp for å opprettholde balansen i Europa. Måtte Gud velsigne og beskytte deg.» Klokka 15.30 gikk han til messe og sverga på å ikke slutte fred så lenge det sto en fiendesoldat på fedrelandets jord.
Klokka 16 samla 10000 fagforeningsmedlemmer seg på Trafalgar Square for å synge internasjonalen og demonstrere mot krig. Samtidig marsjerte en annen flokk til Buckingham Palace mens de sang nasjonalsangen. Kongen og dronninga vinka til dem fra balkongen.
Klokka 18.30 møttes den britiske regjeringa igjen og vedtok med knapt flertall å gå til aksjon hvis den belgiske nøytraliteten blei krenka i vesentlig grad.
Samtidig fikk den belgiske utenriksministeren Julien Davignon en ikke uventa gjest på døra. Den tyske ambasssadøren Walter von Below-Saleske, som ikke fant det under sin verdighet å overlevere et papir der det sto at Tyskland var i besittelse av bevis på at Frankrike hadde planer om å krenke belgisk territorium for å gå til angrep på Tyskland. For å forsvare seg måtte tyskerne derfor ha Belgias tillatelse til å gå inn på belgisk territorium for å avverge dette fiendtlige angrepet. Belgia hadde 12 timer på seg til å besvare denne henvendelsen. Den belgiske kongen og regjeringa møttes klokka 21 for å diskutere situasjonen. De kom raskt til enighet om at de måtte avvise ultimatumet og forsvare fedrelandets jord. De neste tre timene brukte de på å diskutere ordlyden i svaret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar