 |
| Julien Davignon fra http://www.1914-1918.be |
Han hadde svart: – Tyskland, som kaller seg våre venner, ber oss velge mellom livet og æren. Deres eksellense skal få svaret vårt i rette tid.
Han hadde vakla nedover trappa, noen skritt bak ambassadøren, bleik som et laken. Sønnen hans Henri, sekretær i departementet, holdt døra åpen for Below-Saleske. Tyskeren snudde seg og rakte ministeren handa. Han lot som han ikke så den.
Statsminister Charles de Broqueville blei tilkalt og studerte ultimatumet i taushet. Léon van der Elst, generalsekretær i departementet leste det også, og utbrøyt:
– Men herr minister, er alt klart?
– Ja, bortsett fra de store kanonene, svarte Davignon.
De hadde bestilt tungt artilleri fra Krupp, som ennå ikke var levert.
Kong Albert var helt rolig da han fikk lese ultimatumet. – C’est la guerre, sa han. «Dette betyr krig.»
Klokka halv to om natta fikk departementet igjen besøk av ambassadør von Below-Saleske, som var bekymra for at belgierne kunne komme til å rote til den pene og ordentlige tidsplanen for invasjon av Frankrike. Han følte seg ikke for god til å antyde at franskmennene allerede hadde krenka tysk territorium og at man derfor ikke kunne forvente at de respekterte det belgiske. Siden dette har slik oppførsel gått under betegnelsen ‘slesk’. En time seinere møttes den belgiske regjeringa og vedtok en uttalelse der det hette at Belgia var fast bestemt på å avvise ethvert angrep på rettighetene sine med alle midler de hadde til rådighet.
Davignon var utmatta og la seg nedpå for et par timers hvil. Da han sto opp igjen, var ansiktet skjevt og han hadde vansker med å snakke. Han overlot til den politiske sekretæren sin, baron Gaiffier, å overrekke det belgiske svaret på ultimatumet.
Klokka 11 møttes den britiske regjeringa igjen. Tre nye ministre hadde nå varsla sin avgang hvis det blei erklært krig: John Simon, regjeringsadvokaten for England og Wales, lord Beauchamp, førstekommisjonær for offentlige arbeider og bygninger, og statsrådspresidenten John Morley. På møtet kom de fram til en konklusjon, som Grey skulle legge fram for parlamentet i et møte klokka 14.45.
I parlamentet var det spent stemning. Det var 76 spørsmål på programmet, men bare 2 av dem blei behandla. En etter en blei spørrerne ropt opp og erklærte at han utsatte spørsmålet. Grey gikk opp på talerstolen klokka halv 4. Han begynte med å forklare bakgrunnen for krisa, at Frankrike hadde blitt blanda inn i en konflikt på Balkan fordi de var alliert med Russland. Storbritannia hadde en vennskapsavtale med Frankrike siden 1904 og hadde allerede lovt å forsvare franske interesser i Kanalen og Nordsjøen i samsvar med avtalen. Han fortalte at han hadde spurt både Frankrike og Tyskland om de ville respektere Londontraktaten av 1839, som garanterte Belgias nøytralitet og at Frankrike hadde svart ja mens Tyskland ikke hadde svart. Nå haddde tyskerne gitt Belgia et ultimatum, og Belgias uavhengighet hadde stor og livsviktig betydning for Storbritannia.
Han konkluderte slik: «Jeg er redd vi kommer til å lide fælt i denne krigen, enten vi er med i den eller ikke. Jeg antar det kan sies at vi kan vike nå, bygge opp styrken vår og uansett hva som skjer i løpet av denne krigen gripe inn mot slutten av den for å rette opp eventuelle feil som måtte ha oppstått og justere situasjonen slik vi mener den bør være. Men hvis vi i ei slik krise som dette løper fra de forpliktelsene som æren og interessene våre binder oss til når det gjelder den belgiske traktaten, tviler jeg på om en eventuell materiell styrke vi måtte inneha på slutten ville vært til noen særlig nytte for oss når vi hadde tapt så mye respekt, og jeg trur ikke at ei stormakt, enten den står utafor krigen eller ikke, vil være i stand til å utøve den materielle styrken sin på slutten av denne krigen.»
Applausen var stor. Noen liberale representanter og noen fra Arbeiderpartiet talte fortsatt mot intervensjon, men stemninga var snudd. Grey var ikke glad. Han visste hva han hadde brakt nasjonen ut i, og blei observert på kontoret sitt i dyster stemning.
Tyskerne var mer optimistiske. Baron Kuhlmann, rådgiver ved den tyske ambassaden i London, avga følgende erklæring: «Britisk nøytralitet vil på ingen måte være til skade for Frankrike. Tvert imot kan det sies at ved å holde seg nøytral vil Storbritannia kunne gi Frankrike eksakt like mye strategisk hjelp og en god del mer effektiv diplomatisk hjelp, siden det ifølge alle pålitelige opplysninger ikke er noen planer om å sende britiske tropper til kontinentet, og noen få britiske divisjoner neppe ville gjort noen forskjell i maktbalansen uansett når man tar i betraktning de enorme hærene som står overfor hverandre. Alt England kan gjøre for Frankrike er å beskytte nordsjøkysten mot invasjon og hindre at de nøytrale havnene i Belgia og Nederland blir brukt som baser for militær aggresjon mot Frankrike.»
Han fortsatte: «Tyskland vil være tilbøyelig til å love å ikke angripe Frankrike fra sjøen i nord eller gjøre noen militær bruk av den belgiske eller nederlandske kysten hvis det kommer fram at Storbritannia vil ta på seg dette tiltaket for øyeblikket. Altså kunne England uten å gå til krig gi Frankrike eksakt like mye hjelp som det kunne gi som deltaker i krigen. Når det blir snakk om å avslutte fiendtlighetene på et tidlig tidspunkt, er det innlysende at England i egenskap av ei nøytral makt som opprettholder en væpna nøytralitet, vil være et større diplomatisk aktivum for Frankrike enn hvis det sjøl er med i krigen.»
En faktor man måtte ta med i betraktningen når man dreiv med internasjonale relasjoner i 1914 var at diplomatene var tilbøyelige til å være bortskjemte adelsmenn som var dumme som stokker.
Klokka 18 spilte også tyskerne et verdifullt kort i hendene på franskmennene ved å overlevere krigserklæringen, under påskudd om at Frankrike hadde krenka Belgias og Tysklands grenser. Hadde Frankrike erklært krig, var også Italia forplikta til å delta som medlem av trippelalliansen. Da ville det også vært vanskelig å samle den franske nasjonen, som blant annet besto av 20 % sosialister med pasifistiske tilbøyeligheter, om oppgava.
Da lyktene blei tent i St. James’ Park den kvelden skal Grey ha uttalt at «Lampene slokkes over hele Europa. Vi får nok ikke se dem tent igjen i levetida vår.» Men han kunne ikke huske sjøl å ha uttalt det.
Om kvelden var det igjen patriotiske folkeforsamlinger foran Buckingham Palace, og kongen med familie måtte gjentatte ganger gå ut på balkongene og vifte med lommetørklær til de ignorante massene.
I Tangier satt en mann med mørkt ansikt og bladde opp de siste nyhetene fra Paris. Eks-sultan Abdelhafid av Marokko. Etter hvert som han leste, blei ansiktet hans mindre og mindre mørkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar