4. august 1914 - Edward Goschen

Edward Goschen
av Picasa, fra
Wikimedia Commons

Sir Edward Goschen hadde alltid vært glad i sport. I ungdommen hadde han utmerka seg i cricket og tennis (ikke sånn plentennis som plebeierne spilte altså, ordentlig tennis). I sine mer modne år hadde han egna seg til diplomatiets spill, som virkelig var en sport etter hans hjerte. I perioden 1900–05 hadde han vansmekta som ambassadør i København, der det ikke skjedde noen verdens ting. Så hadde han rykka opp til Wien, og i 1908 rykka han videre opp til ambassadørposten i det opprinnelige hjemlandet til faren sin, Wilhelm Heinrich Göschen, som var født i Leipzig, uten skygge av tvil den viktigste av alle stasjonene til det britiske verdensrikets utenrikstjeneste.

Og det hadde vært begivenhetsrike år, særlig den siste måneden hadde vært spennende og han hadde fått anledning til å utøve mye god diplomatisk sport. Dessverre tyda alt på at denne givende livsfasen nå gikk mot slutten. Tidlig på morgenen hadde Walter von Below-Saleske, den tyske ambassasøren i Brüssel pakka sakene sine og gjort seg klar til å reise hjem etter å ha meldt at tyske hærstyrker nå ville begi seg inn på belgisk territorium. Klokka 8 kom de første meldingene om operasjonene. Seks infantibrigader og tre kavaleridivisjoner var satt inn mot Liège-festningen. Klokka 8.45 kom den belgiske morgenavisa Le Soir ut med overskriftene «L'ALLEMAGNE VIOLE LA NEUTRALITÉ BELGE / L'ultimatum allemand – La Belgique se défendra par tous les moyens» Man ville forsvare seg med alle midler. 21 år gamle Antoine Adolphe Fonck dør som det første krigsofferet på vestfronten. Below-Saliske oppholder seg fortsatt i Brüssel, han har fått ordre om å tilby fred hvis Belgia lar tyske tropper passere gjennom Liège og unnlater å ødelegge jernbanene og bruene sine.

Klokka halv 10 får Goschen et telegram fra London der han blir instruert å be tyskerne om å forsikre at de ville respektere den belgiske nøytraliteten og trekke ultimatumet tilbake. Han trekker på skuldrene og bringer det til utenriksministeren, som avviser det og forteller at tyskerne allerede er inne i Belgia. Klokka 10 sender den tyske utenriksministeren et telegram til ambassaden i London med beskjed om å forsikre at Tyskland ikke vil annektere belgisk land og at grunnen til invasjonen er at Tyskland hadde pålitelige opplysninger om at Frankrike planla å angripe Tyskland gjennom Belgia, antakelig i forvissning om at mottakerne var for veloppdragne til å si «For noe sprøyt, du veit at det ikke er sant».

Kvart på 11 sender Edward Grey, den britiske utenriksministeren et telegram til ambassaden sin i Brüssel og ber dem anmode belgierne om å forsvare seg tappert og love britisk støtte og informere om at Storbritannia er klar til å gjøre felles sak med Frankrike og Russland i en allianse mot tysk aggresjon. Veien framover synes klar.

I den tyske riksdagen innrømmer lille Theobald at invasjonen av Belgia var et brudd på internasjonal lov, men framholder at Tyskland var i nød, og nøden kjenner ingen lover.

I Den engelske kanalen stimer et trampskip mot London. Ryktene går høyt blant passasjerene. En av dem er Mohandas K. Gandhi, som har gått lei av å forsvare indernes rettigheter i Sørafrika og er på vei hjem til India for å forsvare dem der på grunnlag av ikkevoldsstrategien han hadde utvikla på Tolstoj Farm. Han forhører seg hos telegrafisten og får bekreftelse på at Europa er i krig og at England sannsynligvis snart vil gå med. Tankefull setter han seg på klappstolen sin igjen. Jaså, så imperiene skal til å øde styrken sin på hverandre, nå. Det var interessant.

Klokka 15 får Goschen et nytt telegram fra London. Han leser det igjennom, og nikker. Ja, det var klarere språk. Han skulle informere utenriksministeren om at hvis ikke den keiserlige regjeringa innen midnatt kunne garantere at de ikke ville krenke belgisk territorium noe mer enn de allerede hadde gjort og at de ville stoppe framrykkinga, hadde han fått instruks om å be om å få utlevert de diplomatiske passa sine og informere den keiserlige regjeringa om at hans majestets regjering ville bli nødt til å ta alle mulige skritt for å beskytte Belgias nøytralitet og etterleve traktaten som Tyskland var like delaktig i som dem.

Klokka 19 slapp han inn til utenriksministeren, som avviste kravet blankt og framholdt at det var livsviktig for Tyskland å få has på franskmennene raskt før russerne rakk å pøse på med millionhærene sine. Om fem timer ville altså Storbritannia være i krig med Tyskland. Goschen ba som han hadde blitt instruert om å få utlevert passa sine, og altså gjøre seg klar for hjemreise. Han fikk en innskytelse om å stikke innom lille Theobald. De hadde jo hatt så mye sammen de siste åra.

Men besøket var ikke så veldig hyggelig. Kansleren var opprørt, krig med England var noe han for alt i verden ville ønska å unngå. Vel, for nesten alt i verden. Det var i denne tilstanden han slapp fra seg den uttalelsen sin om at han ikke kunne skjønne hvordan England kunne gå til krig for et stykke papir. Goschen bare smilte forekommende. Men han merka seg den uttalelsen. Diplomatiet var sannelig en fin sport.